Beate Grimsruds siste roman, som kom ut bare måneder før hun døde sommeren 2020, spinner rundt et dystert tema. Hovedpersonen Vilde blir diagnostisert med brystkreft, og vi blir vi vitne til hva det innebærer av påfølgende dødsangst, kroppslig smerte, operasjoner og ulidelig venting på prøvesvar.
Når fortellingen nå tas til scenen, blir det teater i tråd med det Grimsrud var så god til: Å veie det tunge opp mot det lette, spe det dystre med det humoristiske, pøse på med håp og humor midt i mørket.
Slik blir «Eg føreslår at vi vaknar» en forestilling der vi ler fra start til slutt, selv om alvoret følger hakk i hel. Mer enn å handle om sykdom og død, blir det en livsbejaende forestilling om hva vi gjør ut av livene våre og tiden vi har.
---
TEATER
«Eg føreslår at vi vaknar»
Av Beate Grimsrud
Dramatisering: Charlotte Frogner og Toril Solvang-Kaiyambakis
Regi: Charlotte Frogner
Scenograf og kostymedesign: Christina Lovery
Komponist: Michaela Antalová
Lysdesign: Oscar Udbye
Dramatur: Anna Albrigtsen
Det Norske Teatret, Scene 2
---
Et vakuum
Med stødig regihånd og blikk for Grimsruds mange fornøyelige krumspring vekk fra handlingen, viser Charlotte Frogner at hun også er en regissør som klarer å dra maksimalt ut av sine skuespillere. I rollen som den 47 år gamle forfatteren Vilde, får Heidi Gjermundsen Broch frem en karakter der ønsket om å fortsatt finnes, er til å ta og føle på. Hun er midt i livet, full av historier hun vil fortelle og en energi hun ikke helt vet hvor hun skal gjøre av når sjokkbeskjeden kommer.
«Eg føreslår at vi vaknar» viser hvordan man blir sittende fast i et slags vakuum i kjølvannet av sykdommen, der mye handler om å vente. Å vente på behandling, på oppfølging og på tester. Her er en utålmodig og ubehagelig følelse av at tiden er knapp, samtidig som den står helt stille.
Visuell boksing
Scenograf Christina Lovery har utstyrt scenen som et eneste stort venterom. Med resepsjonsdisk, ventebenk og operasjonsbårer som tidvis trilles inn, med mammografi som skyggespill og rom nok for pågående parykkselgere. De scenografiske løsningene legger effektivt til rette for en forestilling med godt driv og raske skift.
På scenens side dingler en diger boksesekk. I likhet med Beate Grimsrud selv, er boksing en lidenskap i livet til Vilde. Noe som fungerer ypperlig i dramatiseringen til scenen. Boksingen blir en visuell konkretisering av frustrasjon og følelser som velter seg i Vildes indre.
Selv om karakteren skal gjennomgå en sykdomsprosess med alt hva det innebærer av følelser i sving, føles 2, 5 timer uten pause akkurat litt i lengste laget. Her kunne forestillingen med fordel vært kortet litt ned, uten at noe gikk tapt.
Mental pause
Skildringen av hodepersonen som voksen og barn går som parallelle historier i romanen. Der barnets fantasifulle tankerekker smitter over på den voksne – og omvendt. Slik får Grimsrud frem overraskende perspektiver på komplekse ting som tid, tap, minner og medmenneskelighet. Ikke minst gir det Vilde et stort spenn som fungerer godt på teaterscenen; med lange digresjoner og fri fantasi vekkes reven og rotta til live, og følger hovedpersonen gjennom de skakende vendingene livet tar. De er sider ved Vilde, men også helt egne karakterer i seg selv.
I rollen som rotta får Karl-Vidar Lendes komiske talent slå ut i full blomst, godt parert av Thea Lambrechts Vaulen som rev. Sammen gir de en mental pause og avstand fra det som truer. En håndsutrekning til de som trenger å le.
At Ellen Birgitte Winther er så nedpå og normal i rollen som Vildes kjæreste, gir en tiltrengt ro og balanse til forestillingen.
«Det er en forestilling som mer enn å handle om sykdom og sorg, hyller latteren og livet»
Pelskledd perspektiv
At reven og rotta trer inn i stykkets øvrige rollegalleri - det være seg onkolog, parykkselger eller kirurg - ofte bare ved å slenge en frakk over pelsen, er en aldri så liten genistrek i dramatiseringen av boken. Det fører ikke bare til stor komikk, men gir følelsen av å få et uvant, øyeåpnende perspektiv på omverdenen. Et pelskledd blikk på oss selv.
«Eg føreslår at vi vaknar» er en påpekning av at smerter, angst, bekymringer eller nærstående død behøver påfyll av latter. Det er en forestilling som mer enn å handle om sykdom og sorg, hyller latteren og livet. Likefullt minner den oss om at livet tar slutt. Om tapet av en forfatter som klarte å si noe om hva det er å være menneske, fra en annen og befriende uvant vinkel.