Før jeg går i gang med vurderingen av Eivind Riise Hauges tredje roman, Halvard Borges forbrytelser, bør jeg av redelighet nevne to ting. For det første har jeg ikke lest Korrektur av et sorgens kapittel (2021), som denne er en frittstående oppfølger til. For det andre fikk opphavsromanen lysende omtaler for sin troverdige hovedperson, serieforbryteren Halvard «Rorgen» Borge. Selv opplever jeg verken Rorgen eller de andre romanpersonene som spesielt troverdige. Kanskje kom han mer til liv i forrige roman? Hauge kjenner nok mennesker som ham, da han jobber som spesialbibliotekar i Bergen fengsel.
---
Roman
Eivind Riise Hauge
Halvard Borges forbrytelser
348 sider, Vigmostad & Bjørke 2024
---
I oppfølgeren er Rorgen fengslet for et drap han hevder å ha begått i nødverge. Dersom han ikke blir trodd, tilsier rullebladet at han vil få en forvaringsdom. Rorgen forteller i førsteperson, men alternert med en tredjepersonsforteller fokusert på Thomas Larsen. Thomas er en litteraturviter som blir bedt om å overta det tverrfaglige prosjektet Strafferettens fortellinger ved Universitetet i Bergen. Et reelt program som de siste årene har gjort seg bemerket i en rekke norske gjenopptakelses- og justismordsaker.
Selv ble jeg introdusert for denne bruken av humanistisk forskning på det juridiske feltet, gjennom Line Normann Hjorths fascinerende sakprosabok om Orderud-saken: Troverdighet i rettssalen (2021). Også Hauges bok handler om hvordan sosioøkonomiske faktorer, som evnen til å uttrykke seg språklig og å fortelle sin egen historie, påvirker både dom og straffeutmåling. Et nydelig utgangspunkt for en filosofisk krimroman i Dostjevskijs eller Anthony Burgess’ ånd – men dessverre nokså uforløst.
En flerstemmig roman?
Thomas forsker på Samuel Beckett, men tørster etter å bidra med noe mer samfunnsnyttig. Derfor hopper han umiddelbart på sjansen til å hjelpe Rorgen. Hans maniske, småkriminelle og jeg hadde nær sagt outsider-intellektuelle bestevenn Kjetil skyver ham videre i denne retningen, mens den systemtro samboeren og psykologen Laura forsøker å stagge ham.
Alt ligger her til rette for en såkalt polyfon – det vil si flerstemmig – fortelling. Et ideal romanen selv gir uttrykk for gjennom Laura, idet hun minner Thomas om noe han har sagt til henne: «Du snakket om gode romaners perspektiver, at en god roman ser verden på mange måter, om å se fra flere steder samtidig, stille spørsmål, ikke bare ved etablerte sannheter, men alltid være kritisk også til det man selv kjenner seg aller sikrest på.»
For å skrive en slik roman trenger man komplekse romanpersoner som med retorisk spissfindighet gir uttrykk for hver sine perspektiver på virkeligheten. Men ingen av disse karakterene overbeviser meg. Verken om at de vet hva de snakker om, eller at de er mennesker av kjøtt og blod.
Interessante spørsmål
Istedenfor å være en splittet hovedperson som dras hit og dit av de forskjellige karakterene han støter på, er Thomas altfor blindt systemkritisk til å vekke engasjement. Laura er på sin side såpass naiv at hun anser Jonas Gahr Støre som selve innbegrepet på «ansvarlighet» og mener at kildesortering er viktigere enn klassespørsmål. Hun minner om en slik sau som vaksineskeptikere påstår at folk flest er, mens Kjetil minner om nettopp en slik konspirasjonsteoretiker
Dersom romanen i større grad hadde dramatisert tankestoffet sitt, så ville det ikke ha vært så farlig om romanpersonene var lettere karikerte. Men siden så mye av den består av filosofiske samtaler, burde de ha vært mindre smalsynte og bedre i stand til å snakke for seg.
Romanen tar for seg virkelig interessante spørsmål
Romanen tar for seg virkelig interessante spørsmål: I hvilken grad er diagnoser som dyssosial personlighetsforstyrrelse (på folkemunne psykopati) et vitenskapelig verktøy eller noe maktapparatet bruker til å stemple ressurssvake tiltalte som lite troverdige? Og hvor rettferdig er det egentlig at velutdannede representanter for rettsvesenet, som i overveldende grad kommer fra samfunnets øvre sjikt, stiller seg til doms over kriminelle som i all hovedsak kommer fra underklassen?
Men verken fortellingen eller de filosofiske samtalene bringer liv til disse spørsmålene.
Maniert gatespråk
Kanskje romanpersonenes manglende selvinnsikt er ment å speile tematikken om hvor vanskelig det er å forsvare seg i en rettssak? I alle fall er det unektelig en interessant ironi ved romanen at forbryteren Rorgen virker til å være den av karakterene som kjenner seg selv best. Da er det synd at jeg overhodet ikke tror på det manierte gatespråket hans, som mest av alt minner om Pelle og Proffen:
«Det regner som faen. Styrter, mann. Knapt sett maken. En fuckings monsun. Hvert øyeblikk siden jeg våknet, har det pøst og blåst. Men det er bare jævla fint.»
Det er også rart at en forbryter som angivelig ikke mestrer rettens språk, kan sitere så mye film, TV og litteratur. Halvard Borges forbrytelser er ingen dårlig roman, så mye som en uferdig roman som ikke lever opp til sine egne høye idealer. Den har store ambisjoner, intelligente ideer og etiske dilemmaer egnet til å vekke engasjement. Med andre ord er alt på plass, bortsett fra troverdigheten.