Skuespillerne står allerede på scenen idet publikum kommer inn. Slik setter regissør Eline Arbo an tonen før Haugtussa i det hele tatt har startet. Det er et grep som hindrer skravling og klirring i glass, som etableres en konsentrasjon og et umiddelbart samspill mellom scene og sal. En følelse av at dette er et rom der vi skal få oppleve noe spesielt sammen.
Når dramatiseringen av Arne Garborgs diktsyklus fra 1895, nettopp blir en så spesiell opplevelse, er det fordi forestillingens mange ulike bestanddeler går opp i en høyere enhet; Musikk, scenografi, kostymer og skuespill – alt klaffer, glir sømløst inn i hverandre og blir til en mektig teateropplevelse.
---
Teater
Haugtussa
Av Arne Garborg og Edvard Grieg
Dramatisert av Eline Arbo og Njål Helge Mjøs
Regi: Eline Arbo
Scenografi og lysdesign: Norunn Standal
Komponist: Thijs van Vuure
Koreograf: Ida Wigdel
Kostymedesign: Alva Walderhaug Brosten
Nationaltheatret, Hovedscenen
---
Poetisk samleie
I fortellingens sentrum står gjeterjenta Veslemøy, også kalt Haugtussa. Hun er synsk, dømt til å se det andre ikke ser, og et utskudd i bygda. Assosiasjonene til filmen Den sjette sansen («I see dead people») kunne vært nær, men Kjersti Tveterås spiller henne mer som en vilter jente med fri fantasi.
Når hennes avdøde søster (nydelig levendegjort av operasanger Adrian Angelico) slår følge i den videre scenefortellingen, skrur det seg til. Veslemøy blir slått av kjærligheten. I møte med Jon fra Skarabrotet (Christian Ruud Kallum) oppstår varme følelser og mye knotete komikk, men også et stilisert samleie som klarer kunststykket å ikke bli kleint, men snarere poetisk. Fra lett nølende koreografi til kropper som smelter sammen.
Krevende formidling
Garborg gir oss en jente vi kan kjenne oss igjen i. Når seksualiteten våkner blir vi mer sårbare og utsatte. Med påfølgende kjærlighetssvik følger sjalusi. Veslemøy er i ferd med å miste seg selv til mørke krefter, før hun får en dypere innsikt i eget liv; «Å heller vil eg med augo sjå, enn dauv og blind gjennom verda gå og ikkje det sanne skilja.»
Den gammelmodige nynorsken har mange uvante ord, som krever at skuespillernes diksjon sitter. Her blir det tidvis vanskelig å få med seg teksten. Noen unntak finnes. I rollen som den døde, syngende søster, er Adrian Angelicos replikker velartikulerte uten at det blir uorganisk. Mens Liv Bernhoft Osa i rollen som den gamle mor ved rokken, klarer å etablere en hel kvinneskjebne i løpet av noen få minutter. Den poetiske teksten i opphøyd, bundet form, blir muntlig og levende i Osas munn.
Sømløst samarbeid
Regissør Eline Arbo har tidligere lyktes med å gi klassiske verker storslått liv, fra Hærmennene på Helgeland til Jane Eyre. Denne gangen tar hun det enda et skritt videre. Med sømløse entreer og sortier, orkestrerer hun en forestilling som flyter og lever foran øynene våre.
Alt klaffer, glir sømløst inn i hverandre og blir til en mektig teateropplevelse
Det hele er tuftet på tett samarbeid med det øvrige kunstneriske teamet. Med en pianist på scenen og sin faste komponist Thijs van Vuure, klinger stemningsskapende elektronisk musikk og Griegs sangsyklus. Scenograf og lysdesigner Norunn Standal plasserer lange lysrør i det store, åpne rommet. Lik trær i en skog eller strimer av lys i livet.
Kostymene er et blunk til Arne Garborgs kone Hulda, selve bunadens mor. Der Veslemøys bunad bærer en liten sølje, har den velstående Megga fra Ås (Hanne Skille Reitan) flottere stakk og massivt sølje-spill på bringen. I en verden av bunader vises rang, alder og arketyper som befolker Garborgs tekst, på visuelt effektivt vis.
Sjeledrama
Forestillingen unngår klokelig nok å bli for konkret. Mystikken og de underjordiske kreftene får spille med, selv om alt – fra den kåte bukken til de onde, drauger og troll – kanskje egentlig er i henne selv.
Haugtussa handler om kampen med å forsone seg med alle sine sider. Garborg viser hvor komplekst det er å være menneske, og hvor mye i tilværelsen som ligger utenfor vår forstand. I tråd med den 71 dikt lange syklusen, setter ikke Arbo opp et strengt motsetningsforhold mellom det rasjonelle og irrasjonelle, men oppfordrer oss til å ta inn mer enn det fornuften kan fortelle. Resultatet blir spenstig og suggererende scenekunst. Dette er teater som gir deg følelsen av å få oppleve noe helt spesielt.
