Nedenfor stuevinduet vårt breier tre kjente vannhull seg ut over fortauskanten: Ett litt slitent men endog populært stamsted for billig øl og løse samtaler, en mye finere vinbar med et navn som leder tankene til et sykehus (og med priser som kan gjøre lommeboken syk), samt en helt ny restaurant så innforstått fresh at den knapt har et navneskilt på utsiden.
---
Sakprosa
Vincentius Obsopoeus
Kunsten å drikke
148 sider, Spartacus 2024
---
Det må være slitsomt å bo så nærme tre populære drikkesteder, tenker du? Tvert imot. Nesten uten unntak nytes alkoholen i et nokså behagelig tempo, og samtalen sklir sjeldent lengre ut enn til latteren. Aldri har jeg bevitnet fanteri eller slagsmål. En gang, idet jeg var på vei hjem fra butikken, ble noen skudd avfyrt utenfor vinbaren, men de som skjøt var etter sigende edrue (om ikke edruelige!). Det kan virke som om stamgjestene har lært seg kunsten å drikke.
Mye fyll og mer fanteri
Kunsten å drikke, utgitt av Spartacus Forlag, er et muntert skrift fra 1536 av den tyske humanisten og poeten Vincent Obsopoeus. Alkoholen, som alltid har vært menneskets beste venn og verste fiende, er en god bro gjennom historien. Den har bygget vennskap og revet ned hjem, ofte begge deler på samme tid. Det kan være krevende å finne balansen, noe Rødt-politiker Kristján Mímir Kristjánssons mye omtalte bok Pappi har vitnet om.
Vi har lett for å tro at nordmenn drikker mye, men da Kunsten å drikke ble skrevet, sto kranene på vidt gap. Knapt på noen tidspunkt har mennesker drukket så mye som under reformasjonen. Tyskerne skal ha drukket 120 liter vin i året, noe som førte til mye fyll og desto mer fanteri! Før kaffen kom til Europa, var faktisk mange beruset store deler av dagen.
Før kaffen kom til Europa, var faktisk mange beruset store deler av dagen
Den norske utgivelsen er basert på en engelsk oversettelse av Michael Fontaine, og har fått et velskrevet etterord av filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn. Selv om jeg skulle ønske at forlaget hadde godgjort norske latinister med en selvstendig oversettelse, har Anders Dunker gjort et godt arbeid med hjelp fra den engelske oversettelsen.
Måtehold var idealet
Kunsten å drikke ble altså skrevet under reformasjonen. Obsopoeus kjente Philip Melanchthon, Martin Luthers wing-man, og var i likhet med begge en protestant. Men han var fremst av alt en humanist, bevandret i den klassiske litteraturen, og skriftet er inspisert av den store romerske poeten Ovids Kunsten å elske. Obsopoeus skriver med et smil om munnen og et halvfullt glass – som han til stadighet hever til Bacchus, vinens gud. Skriftet er dermed et interessant tidsbilde, men også noe man kan dra fram i et godt lag. Mellom de klassiske referansene, finner vi en gjenkjennelig stemme som også taler til oss, og ofte er det en fryd å lese.
Selve idéen om å gjøre drikking til en kunst er en del av tidsbildet. Renessansehumanistene ville gjenfinne de praktiske kunstenes betydning for samfunnslivet, og Kunsten å drikke er et lettsindig forsøk på å gjøre drikking til praktisk lærdom. For Obsopoeus var måteholdet idealet, og boken stammer fra en periode da folkelig uanstendighet skulle tøyles av sivilitet, dannelse og sømmelighet. Om man for eksempel sammenlikner Obsopoeus’ velmente råd med Martin Luthers bedrukne bordtaler, ser man hva han hadde å jobbe med.
Drikk med katolikker
Om mulig, er det best å drikke hjemme med sin kone. Men den som drikker med gode venner, drikker også godt, sier Obsopoeus. I lystige lag er det derfor avgjørende å sette seg med riktige folk. Like viktig er det hvem man ikke bør sitte med, og listen er lang: Festbremser, surpomper, bråkmakere, skrytepaver, sladrehanker, kjettere og, verst av alt, tidligere munker!
Kunsten å drikke er egentlig kunsten å nære det gode vennskapet
Men «papistene», altså katolikkene, de drikker Obsopoeus gjerne med: «De er gode mennesker, og de fyller glassene til randen, for flaskene deres er rommelige». Vurderingen er selvsagt pragmatisk, men det finnes en historisk undertone her, med religionspolitiske dimensjoner.
Å drikke er en sosial pakt
Kunsten å drikke er nemlig også et underholdende eksempel på humanistenes forsøk på å finne balanse mellom motkrefter og slik skape et behersket rom i en eller stormfull verden. På et kontinent filleristet av kriger, reformasjoner og splittelser, representerer det gode drikkegildet et fristed. Alkoholen kan sette hjerter i brann og gjøre irritasjon til raseri – og Obsopoeus advarer mot å ta opp teologiske spørsmål under drikkegildet! – men den kan også dempe konflikter og døve sansene. Ja, hvorfor «skulle jeg bry meg om papistenes tro, så lenge de skjenker av sin kvalitetsvin og jeg blir full?».
Og er ikke det også selve poenget med alkoholen, at den kan letne spenninger og smøre samtalen? Å drikke er en grunnleggende sosial aktivitet, og kunsten å drikke er egentlig kunsten å nære det gode vennskapet. Når vi spretter flasken, inngår vi en sosial pakt, påpeker Duenger Bøhn i etterordet, som inneholder en søt liten refleksjon om hans eget forhold til alkohol.
Etanol, C2H5OH, er en kjemisk sammenbinding. Men å snakke om alkohol, er først og fremst å snakke om bindinger og splittelser mellom mennesker. Det var like sant ved Jesu siste måltid som det er i dag. Kunsten å drikke er derfor en fornøyelig inngang til alkoholens menneskelige gleder og farer.
