Tittelen på Brynjulf Jung Tjønns nye diktbok spiller på «norsk» som et kvalitetsstempel på identitet, verdier og tradisjoner. Og Norsk kjærleik er innholdsmessig tett forbundet til den bejubla utgivelsen Kvit, norsk mann (2022), som i disse dager kan oppleves i dramatisert form på Vega Scene i Oslo. Opplevelsene av utenforskap, rasisme og identitetstap går igjen som fortvilte ekko.
Siden Kvit, norsk mann blei skrevet, har det imidlertid skjedd en rekke avsløringer av svindel innen utenlandsadopsjoner til Norge, særlig fra Sør-Korea som er Jung Tjønns fødeland. Seinest 14. september kunne NRK rapportere om sør-koreanske kvinner som tvinges til å gi fra seg barna sine – barn som blir «solgt inn» som foreldreløse i et lukrativt marked hvor ufrivillig barnløses lengsel blir utnytta, og barna behandla som råvare.
---
Dikt
Brynjulf Jung Tjønn
Norsk kjærleik
126 sider, Cappelen Damm 2024
---
Gjennom adopsjonsindustrien kan «norsk kjærleik» også markedsføres som en eksklusiv ressurs. Hvor heldig er ikke barnet som får nyte noe så unikt som norsk kjærlighet? Og hvor takknemlige skal ikke foreldrene være som har riktig sammensetning og nok penger til å få tilsendt et barn de kan øse ut kjærligheten sin på?
De komplekse sidene ved denne kjærligheten granskes fra et levd perspektiv i Jung Tjønns nye bok, som er minst like sterk som den foregående.
Livslange linjer
Også formmessig kan Jung Tjønns to siste utgivelser for voksne anses som søskenbøker. Språket er direkte, talenært og nedstrippa for verbal staffasje. Det er dikt som plasserer ordets innhold i forsetet. Samtidig benyttes poetiske virkemidler som repetisjon og rytme effektivt for å skape en emosjonell forbindelse til lesere.
I bokas andre epigraf siteres det kjente utdraget fra Norge i rødt, hvitt og blått: «Ja, så hvit som det hvite er kjolen, og så rødt som rø' hennes kinn, hennes øyne er blå som fiolen …». I likhet med 17. mai-slageren er diktene ofte oppramsende: «kjærleik er å kjøpe seg et barn», «kjærleik er å kjøpe barnet som ikkje er ditt», «kjærleik er å kjøpe barnet som ikkje likner på deg», slik boka åpner.
Dette «kjærleik er» lyder som et omkved og tilfører en varme til det vonde, det er en øm kjærlighet.
Ligner på forrige bok
Til å begynne med kan likhetene med Kvit, norsk mann virke påtakelige – og spørsmålet om hvorvidt denne boka tilfører noe nytt melder seg. Men raskt framstår denne innvendinga i seg sjøl som avslørende, som om vi som lesere, det store «vi» som en tenkt, homogen masse, forventer at Jung Tjønn skal bli ferdig med temaet.
Motivene som gjentas fra tidligere – for eksempel nektarinen treåringen holdt i hånda hele veien fra flyplassen til sitt nye hjem – får en fornya styrke, nettopp ved at de ikke vil forsvinne fra minnet. Delvis står de stille, delvis blir de utvikla, som når den nå voksne mannen besøker barndomsgården med sine egne barn, og endelig tar et bitt av nektarinen han har båret med seg.
Norsk på papiret
Bokas første epigraf er et sitat av Siv Jensen: «De er kanskje norske på papiret, men de er det ikke i hjertet».
Brynjulf Jung Tjønn viser at kjærlighet er større og mer nyansert enn at det vi arver
Denne motsetninga, mellom papiret og hjertet, står i spenn i diktene, som er til samme tid politiske og personlige. En adoptert gutt med sin farfars urnorske navn, oppkalt etter stedet hvor generasjonene før ham har pløyd marken og odla verdiene i jordsmonnet. En protest mot den snevre ideen om det norske settes opp mot en skyld for at generasjonene på et vis forstyrres med hans liv.
Guttens høysnue og laktoseintoleranse, et utseende som ikke likner dem som har båret hans navn, livet som voksen forfatter i Ullevål hageby – det hele framstår som forutbestemt, at han kom fra et anna sted og må gå sin egen vei.
Hva er et felles opphav?
Med dette tas også den personlige identiteten til et historisk nivå, om hva vi i dag egentlig legger i det å være norsk, når gårder står tomme og landskapet gror igjen. Vi klamrer oss til en idé om et felles opphav, men vi lever i en virkelighet som rommer så mye mer.
Brynjulf Jung Tjønn viser at kjærlighet er større og mer nyansert enn at det vi arver og den vi er, behøver å være i konflikt. Men veien dit er ennå ikke tilbakelagt.
