Innledningen i Armand minner om åpningen i Dag Johan Haugeruds film Barn. I begge fortellinger er det uklart hva som har foregått mellom to klassekamerater mens de lekte uten voksne til stede. I Haugeruds film er utfallet at det ene barnet dør. I Ullmann Tøndels historie hevdes det at Armand skal ha forgrepet seg seksuelt på kameraten Jon. Begge hendelser er så traumatiske, men også så gåtefulle at det fører til opprivende samtaler mellom de voksne om hvem som hadde skyld i det som skal ha hendt.
---
Film
Armand
Drama
Regi/manus: Halfdan Ullmann Tøndel
Med: Renate Reinsve, Ellen Dorrit Petersen, Øystein Røger, Endre Hellestveit med flere
Norge 2024
1 time 57 minutter
Aldersgrense: 12 år
---
Da Armand ble vist i programmet Un certain regard på filmfestivalen i Cannes i mai, splittet filmen internasjonale kritikere. Noen kritiserte Ullmann Tøndel for å ha skrevet en kunstig dialog og mangle realisme i framstillingen. Andre roste ham for hans bruk av surrealistiske og poetiske grep.
Seksualitet og vold
Jeg hører til de siste. Allerede i første scene trer ikke-realistiske uttrykksformer fram – visuelle og auditive – som blir meningsbærende. Jeg liker regissørens kreative metaforbruk.
Vi får aldri se guttene det handler om, bortsett fra et glimt av Armand i sluttscenen. Det er helt greit. Denne filmen handler om hvordan de voksne reagerer på beskyldninger der seksualitet og vold er ingredienser. Dypt irrasjonelle følelser trigges og vekker reaksjonsmønstre som ikke er vakre. Mobbing og aggresjon blir resultatet.
Ord mot ord
Regissøren skaper et klaustrofobisk kammerspill mellom de som skal hanskes med anklagen om at Armand skal ha voldtatt sin beste kamerat. Moren Elisabeth er skuespiller og har eneansvar for sønnen etter å ha blitt enke. Hun innkalles til skolen rett før feriestart. Inne på et klasserom får hun – intetanende om sakens alvor – treffe Jons foreldre. Elisabeth blir strålende tolket av skuespiller Renate Reinsve som en vakker, men også sårbar kvinne med sterk erotisk utstråling. Ellen Dorrit Petersen overbeviser i rollen som Jons mor, oppbrakt og full av mistenksomhet overfor Armands mor. Det viser seg at mødrene kjenner hverandre fra før – Jons mor er søster av Armands avdøde far. Jons far (Endre Hellestveit) har en annen tilnærming til svigerinnene, oppdager vi smått om senn.
En konfliktsky rektor har først bedt den unge og uerfarne kontaktlæreren Sunna (glitrende spilt av Thea Lambrechts Vaulen) lede møtet mellom foreldrene alene for ikke å hausse opp saken. Men når samtalen låser seg i en ord-mot-ord-diskusjon, kommer han og en helsesøster på banen.
Det kan irritere at regissøren stadig antyder sammenhenger fra fortiden, men jeg liker de små pekepinnene. Slik kan vi gruble på om hva som kan ha skjedd. Minst mulig bør avsløres om hvordan fakta rulles opp – eller tilsløres – videre hvordan marerittet utvikles via nye konstellasjoner de voksne imellom, og hvordan det hele ender i en overraskende vri.
Illevarslende
Ullmann Tønder tar i bruk flere interessante regigrep. Fra første stund er lydbildet illevarslende. I den gedigne skolebygningen lyder stadig en brannalarm, ikke fordi det brenner, men fordi noe er feil med anlegget. En aldrende rektor (Øystein Røger) tørker svetten av pannen og avslører berøringsangst overfor anklagen mot Armand. Han har vært ved skolen i årevis og husker Jons mor og Armands far fra den gang de var elever ved skolen. Fotografier av klassene som søskenparet gikk i, minner rektor på noe som plager ham.
Ubehaget øker da skolens helsesøster (Vera Veljovic) rammes av rennende neseblod midt under samtalene. Grepet er ett av flere der filmskaperen bryter med et realistisk filmspråk. Et annet er hvor spooky det virker når vi får se knaggrekken under klassebildene. Der henger en rød utedress med gummistøvler dinglende i buksebeina. Som om en førsteklassing er blitt gjenglemt og oversett.
Brannalarmen, rektors svette, neseblodet og barnedressen veksler med fotograf Pål Ulvik Rokseths filming av den snart ferietomme skolen. Kamera sveiper eminent gjennom mørke korridorer med enorme trappeløp og bueganger og skaper en klaustrofobisk opplevelse.
Dans og styrtregn
Det surrealistiske trer sterkt fram i en scene der Armands mor bryter ut i latter som reaksjon på skoleledelsens takling av anklagene. At latterkulen varer i rundt fem minutter, er i lengste laget, men den understreker hvor parodisk Elisabeth opplever situasjonen. Å klare å le slik er rasende godt spilt.
Andre scener løfter uttrykket over i det poetiske, som da Elisabeth danser i korridoren, først i et smertefylt, så i et mer forsonet uttrykk. Det leder videre til en koreografert gruppedans som antyder hvordan den enslige moren mobbes i nærmiljøet når andre mødre får høre hva Armand skal ha gjort.
Konfliktens løsning formidles uten ord, men med talende bevegelser omgitt av et kraftig styrtregn. Det er originalt og annerledes. Gratulerer, Halfdan Ullmann Tøndel, med en spennende regidebut. Jeg gleder meg til nye filmer fra denne unge filmskaperen.
