Peer Gynt stiller et helt essensiellt spørsmål på vegne av oss alle – hvem er jeg egentlig? Hva er min plass i verden?
Når Nationaltheatret gyver løs på det dyptloddende, har de fått en seig start på det hele. En versjon av forestillingen har allerede hatt premiere, uten at det eksistensielle tankegodset ble forløst. At Ibsens «dramatiske dikt» får tonefølge av Grieg-spillende musikere i orkestergraven, er ikke hverdagskost.
---
Teater
Peer Gynt
Av Henrik Ibsen
Bearbeidet av Johannes Holmen Dahl og Hege Randi Tørressen
Musikk av Edvard Grieg, utviklet og bearbeidet av og med Ragnhild Hemsing
Regi: Johannes Holmen Dahl
Scenografi og kostymer: Nia Damerell
Lysdesign: Martin Myrvold
Nationaltheatret, Hovedscenen
---
Derfor var forventningene høye da forestillingen hadde urpremiere under Festspillene i Bergen i år, i en spesialversjon med fullt orkester og kor. Det ble en skuffelse for mange. Anmeldere påpekte at musikerne ble parkert i grava, mer som et vedheng til scenefortellingen. Den godt annonserte forestillingen i «teatermusikalsk fullskalaversjon», hadde mindre enn halvparten av Griegs musikknumre med. Det var som om dramaet druknet i den musikalske skuffelsen.
«Ensom» musiker
Når forestillingen nå har premiere på Nationaltheatret er det i en ren teaterversjon, som langt på vei fungerer. Ragnhild Hemsing, en av våre fremste Grieg-tolkere, står på scenen med en nydelig klingende hardingfele. Hun smelter sammen med det kunstneriske teamets signatur, når de her forholder seg til den «ensomme» musikeren.
Kunstnerduoen Johannes Holmen Dahl (regi) og Nia Damerell (scenografi) har nemlig gjort dette til en vane; De stiller en musiker på sidelinjen, som et sterkt stemningsskapende ledd blant rekken av skuespillere. Lyset skulpturerer gjerne rommet, scenografien er ribbet til den ytterste minimalisme. Ofte drysser det noe symboltungt fra taket.
Såpeskum
Denne gangen er det store mengder skum som laver ned. Det byr på boblende komikk og såpeglatt slapstick. En Peer Gynt som bokstavelig talt ikke har fotfeste i livet. Han sklir rundt i verden og prøver å finne seg selv, men ender opp med å miste seg selv på alle mulige måter.
Herbert Nordrum spiller Peer med stor overbevisning og godt driv
Det hvite skummet minner om skyer og om snø, det bærer i seg drømmesymbol om renhet, helbredelse, gjenfødelse. Slik pakker Dahl og Damerell inn Ibsens tekst på en enkel og elegant måte, og går til kjernen av det hele på morsomt vis.
Monotont
Peer vil bli rik, han gir etter for lyster og drifter, han nyter og skryter, før selvinnsikten omsider siger inn. Herbert Nordrum spiller han med stor overbevisning og godt driv, men forestillingen mister mye fremdrift etter pausen. Her er det som om scenografien stikker kjepper i hjulene, og gjør fortellingen mer monoton.
Peer reiser som kjent ut i verden, og når han daler ned fra snorloftet med et helt reelt fly, gir det en umiddelbar wow-effekt. Fascinasjonen for flyet blekner imidlertid fort. Det glir over fra å være svevende spektakulært, til å fremstå som et for dominerende og lite fleksibelt scenografisk element, der det blir stående på scenen til forestillingens slutt. Jeg savner mer av farten og lekenheten vi var vitne til i første del.
Trollet i oss alle
I Dovregubbens hall lærer Peer forskjellen på menneske og troll. Der menneskene sier «vær deg selv», sier trollene «vær deg selv nok». Som hos Peer, ligger trollet på lur i oss alle. Vi må forsøke å foredle det menneskelige. Tar man ikke godt nok vare på de mange komiske elementene Ibsen krydrer teksten med, er følelsen av moralpreken faretruende nær.
Tar man ikke godt nok vare på de mange komiske elementene Ibsen krydrer teksten med, er følelsen av moralpreken nær
Forestillingen har godt av Jacob Jensen som ubetalelig, forvokst trollbaby. Mens Henriette Marø er en fryd som Dovregubbens datter, men brukes litt for halvhjertet som komisk alibi i flere roller.
Nestekjærlighet
I Peer Gynt er det bare ett menneske som får hedersbetegnelsen «han var seg selv». Det var han som kappet av seg fingeren for å slippe å bli soldat. Slik kunne han i stedet ta seg av en gammel mor, en forlovede og et lite barn. Historien om mannen skiller seg ut fra resten av handlingen. Der Ibsen legger det til prestens tale til menigheten, er det som om den fjerde vegg med ett brytes på Nationaltheatret. Jan Gunnar Røise trer frem på kanten av scenen og beretter det til oss.
Slik får Ibsens nestekjærlige råd, som ligger mellom linjene i denne lille fortellingen, klinge uten at det hektes på noen videre sceniske virkemidler. Men kanskje trengte vi mer av nettopp det. Følelsen av gåsehud uteblir i en forestilling full av gode tilløp.
