Igor Stravinsky ferdigstilte operaen The Rake’s Progress i 1951, basert på en serie moralistiske malerier ved samme navn av den engelske kunstneren William Hogarth fra starten av syttenhundretallet. The Rake’s Progress er historien om den late og selvopptatte Tom Rakewell, som begir seg ut på ville veier med djevelen som følge. Når en fremmed, Nick Shadow, lokker Tom til å følge med til London for å hente arven fra en hittil ukjent onkel, griper Tom sjansen for å kunne gifte seg med sin elskede Anne Trulove uten å måtte gjøre noe så ulikt ham som å jobbe.
(Om)veien går innom et bordell, et ekteskap med den skjeggete kvinnen Baba, og masseproduksjon av en maskin som kan gjøre stein til brød. Fra høyden rakner imidlertid alt i en rivende fart: Kjærligheten til Anne redder riktignok Tom fra djevelen, men Tom dør på sinnssykehus etter å ha møtt sin elskede en siste gang. Musikken strekker seg stilistisk fra det 18. århundre til idag, og danner et spenstig sammensurium som helhet.
---
Opera
Igor Stravinsky: The Rake’s Progress
Den norske opera og ballett: Hovedscenen, 21. september
Libretto: W. H. Auden, Chester Kallman
Musikalsk ledelse: Kirill Karabits
Regi: Vidar Magnussen
---
Utnytter stilvariasjonen godt
Stravinskys opera fremstår som et slags moralsk karakterspill med typer hentet rett ut av commedia dell’arte-tradisjonen: Her møter vi den prektige og godhjertede Anne, lettsindige Tom, Annes fornuftige far Trulove, fristerinnen og bordellmamma Mother Goose, og de komiske karakterene auksjonarius Sellem og den skjeggete og taletrengte kvinnen Baba.
Musikk og dramatikk er parodisk humoristisk med en alvorlig klangbunn, og verket er derfor et godt utgangspunkt for regissør Vidar Magnussens litt absurde humor. I Magnussens regi foregår alt i Toms eget forvirrede hode, der pleiere og andre pasienter trekkes inn i historien. Handlingen fortelles gjennom Toms tilbakeblikk i form av en statist som følger Tom fra starten som hans alter ego. Grepet er godt fordi det åpner for mye galskap i regien. I tillegg viser grepet at svakhetene ligger i Toms egen psyke, når hans fargeløse alter ego innimellom representerer historiens andre tvilsomme karakterer og videre beroliger eller dømmer Tom underveis for feilene han gjør.
Magnussen skal ha honnør for offentlig ordspillhumor som å stille dukker opp i forbindelse med brødmaskinen som en «breadtaking experience»
Magnussen regi utnytter Stravinskys musikalske stilvariasjon godt ved å hente elementer fra keitete commedia dell’arte blandet med dramatiske opera- og musikaldansenummer, som til sammen gir en herlig blanding av uttrykk som spiller på lag med komposisjonen. Den samme stilblandingen følges vakkert og virkningsfullt i scenografi og kostymer gjennom de tre aktene:
Et lerret brodert med et fredelig grønt landskap former bakteppe for idyllen i åpningsscenen med musikk i barokk stil. I London ser vi grå bygninger hvor trærne kun finnes innrammet på bilder, fulgt av musikk som minner om musikaler, og etter hvert finnes trærne kun som vinterlandskap med gapende hull i kulissene når alt rakner. Fargene i lysdesign, scenografi og kostymer speiler slik også utviklingen i karakterene og historien, mest tydelig med den djevelske Nick Shadows transformasjon i kostymefarger fra gull til rødt til svart. Toms kostymefarger endres til djevelens røde farge utover dramaet (inkludert en fantastisk rosa boblekåpe!), og Annes klassiske kjole i grønt med påsydde blomster omformes langsomt til en grå falmet kappe.
Mister noe
Musikken i Stravinskys neo-klassisistiske verk er sangbar, men likevel utfordrende for utøverne på grunn av hyppige stilskift og kompleks rytmikk. Sangerne presterer likevel strålende, særlig de tre hovedrolleinnehaverne Anne (Mari Eriksmoen), Tom (Thomas Atkins) og ikke minst Nick Shadow (Aleksander Nohr). Operaorkesteret under ledelse av Kirill Karabits spiller som vanlig godt, men jeg opplever likevel at den musikalske utformingen er nokså flat. Overflødighetshornet på scenen finner ikke alltid gjenklang i energien hos orkesteret, og rytmikken kunne vært skarpere utmeislet og med mer schwung.
Frasene mangler tydelig retning og stamper litt for ofte på samme sted, og de forskjellige lagene i teksturen skiller seg ikke så godt fra hverandre ved hjelp av artikulasjon eller dynamikk. Den musikalsk strenge utformingen kan være et bevisst valg for å tydeliggjøre at Stravinsky komponerer dette på 1900-tallet og at vi ikke faktisk befinner oss i en opera av Mozart eller i en musikal – men med det mister vi noe av humoren og karakteren i verket som kan profileres gjennom tydeligere kontraster i dynamikk og stilretninger.
Djevelen er som kjent i detaljene, og detaljrikdommen i regien på The Rake’s Progress er fantastisk. Men djevelen har kanskje også rotet det litt til på veien
Detaljrikdommen er fantastisk
Magnussens detaljfokuserte og nervøse humor er vellykket i store deler av The Rake’s Progress. Den morsomste scenen er kanskje konkursauksjonen etter at Tom Rakewells brødmaskin viser seg å være en flopp: Operakoret, iført knallgule kostymer og med solbriller og parykk, bærer rosa figurer av fisk og fugl rundt en svett auksjonarius med dårelokk i pannen, som innimellom klubber til en av koristene i hodet. Magnussen skal også ha honnør for offentlig ordspillhumor som å stille dukker opp i forbindelse med brødmaskinen som en «breadtaking experience».
Andre ganger spriker fokuset så mye at vi ikke helt vet hva vi skal følge med på – det er vanskelig å få med seg humoristiske individuelle detaljer hos femti korister samtidig som orkesteret spiller i skiftende taktarter og sangerne hektisk synger teksten. Det er også litt vanskelig å vite om man skal le eller bli trist av scenen på sinnssykehuset, hvor Tom og Anne passende nok står på to marmorblokker som greske statuer og operakoret gestalter glade og triste galninger om hverandre. Noe av alvoret går tapt i mangfoldig fjas.
Djevelen er som kjent i detaljene, og detaljrikdommen i regien på The Rake’s Progress er fantastisk. Men djevelen har kanskje også rotet det litt til på veien.
