Fornorskingspolitikken, som var en del av nasjonalbyggingsprosjektet på slutten av 1800-tallet, ble formelt avsluttet i 1959. I sin nye roman Sameproblemet viser Katrine Nedrejord hvordan konsekvensene av politikken ikke opphører selv om Stortinget vedtar det. Boka aktualiserer funnene i den ett år gamle rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen, samtidig som Sameproblemet går lenger og peker på den norske stats selvtilfredshet som den største skurken.
---
Roman
Katrine Nedrejord
Sameproblemet
394 sider, Oktober 2024
---
I likhet med andre norske forfattere står Katrine Nedrejord i en essayistisk romantradisjon, men hun skiller seg ut ved å være saklig opplysende i en sømløs blanding av tydelig sakprosa og fiksjonshandling. Årets utgivelse kan minne om franske Didier Eribon Tilbake til Reims, selv om Nedrejords jeg-forteller er langt mindre av en analytisk sosiolog enn Eribon.
Hovedkarakteren i Sameproblemet, Marie, reiser tilbake til hjemstedet for å utforske sine røtter samtidig som Nedrejord vrir og vender på komplekse samfunnsforhold som et massivt kulturtap av språk, næringsvirksomhet, sosial status og selvverd.
En roman som protesterer
Det som hever Sameproblemet som roman, er forfatterens utforsking av den samiske identiteten, og fallgruvene ved å ville fremstille samisk identitet dekkende og troverdig.
Et spørsmål er hvordan Marie kan skrive om sin samiske bestemor slik at andre forstår, men som likevel ikke eksotifiserer bestemoren: «Ahkku er ikke ei naturskildring/Ahkku er ikke lyrikk/Ahkku må bli meningsbærende ord. Hun fortjener noe annet enn språklige krumspring, noe mer enn et forsøk på å skape tekstlig musikk.»
Tradisjonelt har fortellinger fra urbefolkningen ofte bilderike naturskildringer som knytter personene tett til naturområder og naturmytiske opphavsbilder. Nedrejord protesterer mot den måten samisk opprinnelse vanligvis blir formidlet på.
Politisk og personlig
Romanen skiller seg også fra fremstillinger som lener seg mot den identitetsbekreftelsen samisk kultur kan gi, slik som i Elin Anna Labbas prisbelønnede sakprosabok Herrene sendte oss dit (2021). Nedrejord legger derimot vekt på hverdagserfaringen med å være samisk minoritet i det norske majoritetssamfunnet. Hun får fint frem den makten majoriteten til enhver tid har til å avgrense og utdefinere: «Vi var de fremmede, og de var de kjente. Vår identitet, ikke alltid, men i den næreste historia, var mer og mer ei problemsstilling.»
Overbevisende får Nedrejord et politisk nivå til å henge godt sammen med personlig erfaring når hun fletter all diskrimineringen Marie har vært utsatt for inn i en oppvekstfortelling. Det er nesten så vi hører hvordan de norske voksne sukker over problemene med samene når samer refereres til i radioen i stua. Oftest assosiert med fattigdom eller andre sosiale problem.
Kraftfulle salver gjør opp med Sannhets – og forsoningskommisjonens gode intensjoner
Virkningsfullt er det også at ungdomskjæresten til jeg-fortelleren erklærer at han ikke tenker på henne som same, men: «som et menneske som oss. Da fikk jeg lyst til å le. Ikke same, gjentok jeg inni meg, mens jeg noterte datoen for neste treff.»
Den samiske arven
Ved å bore inn kvinneerfaringer illustrer Nedrejord at vi og dem tankegangen ødelegger intime relasjoner på tvers av generasjoner. Vi følger to unge kjærlighetshistorier. Maries første kjæreste og Eilert, som var bestemorens forlovede, representerer begge et norsk bygdesamfunn som ikke kan romme den samiske minoritetserfaringen.
Selv står jeg-fortelleren både utenfor og dypt festet i samfunnet hun skildrer. Hun har tatt avstand til sitt samiske opphav. Likevel forlater hun et spedbarn for å skrive den nylig avdøde bestemorens fortelling, som blir romanen vi leser. En fortelling som også graver dypt i hennes egen erfaring. Gjennomgående løfter jeg-fortelleren frem tvilen på hvordan hun skal videreføre den samiske arven til datteren. Hvem vil føre mindreverd, kamp for anerkjennelse og egen identitet over til neste slektsledd? Samtidig er hun redd for å fravelge noe verdifullt av vanvare.
Komplekst, men tilgjengelig
Avstanden til Sápmi gjør ikke stemmen mindre engasjert. Kraftfulle salver gjør opp med Sannhets – og forsoningskommisjonens gode intensjoner. Spydig påpeker jeg-fortelleren den norske statens forsoningsholdning som vanskeliggjør sinne og selvgodheten som kan bekreftes ved et raskt søk. Joda, norske forskere er på vei til Canada for å lære hvordan vi blir best i forsoningsarbeid. Men uretten som er blitt begått mot samene må fordøyes og voldsutøveren må lytte, ifølge Nedrejord som lar sitt engasjement ta fyr i siste tredjedel.
En kunne innvende at flere av Nedrejords poeng er velkjente og blir litt ungdommelig artikulerte, men trykket i utsagnene gir teksten en temperatur den trenger. Dessuten får hun frem poeng som ikke får pass i offentlige utredninger. Konsekvensene av utslettingen av samisk språk fører til at alle i praksis må snakke norsk, selv om samisk som bruksspråk er vedtatt. Det er så få samiske språkbrukere, at målsettingen er umulig å realisere.
Slikt sier ingen politikere høyt. Bare en forfatter som Nedrejord kan gjøre komplekse innsikter så tilgjengelige at folk flest får de med seg. Sameproblemet bør leses av alle.
