I Spiro møter vi Frida mens hun enda kaller seg Kasper. Fra ung alder forstår hun at hennes måte å være gutt på avviker fra normen. Som et speilbilde av anklagene til mobberne i skolegården, antar hun lenge at det er fordi hun er homofil. Enda hun egentlig aldri har forelsket seg i gutter.
Først i voksen alder settes puslespillbitene sammen. I romanens åpning har hun akkurat sendt melding til sine nærmeste venninner og kommet ut som trans. I sin frykt for å bli avvist, isolerer hun seg hjemme og lar katastrofetankene løpe løpsk. Finnes det håp om at venninner og familie skal akseptere Kasper som Frida?
Ikke bare en politisk roman
Øxnevad er en forfatter som ikke er redd for å stikke hånden inn i vepsebolet av diskurser om kjønn og seksualitet. Forfatterens forrige roman, Feminin gange, var et tydelig aktivistisk verk om manglende behandlingstilbud for transpersoner.
Det er ingen tvil om at slike historier fyller et hull i norsk, litterær offentlighet. Men litteraturens kraft blir sterkere om boka gir leseren rom til å tolke og reflektere selv. Det rommet er større i Spiro enn i forgjengeren. Mye kan tyde på at Øxnevad lyttet til kritikerne som ønsket mer litteratur, mindre aktivisme.
---
Roman
Molly Øxnevad
Spiro
152 sider, Oktober 2024
---
Likevel ligger tematikken der som et bakteppe for ubehaget hovedpersonen opplever. Som i psykologscenen hvor Frida nektes henvisning til videre til behandling før hun er helt sikker på om hun er kvinne eller mann, for psykologen mistenker nemlig at sannheten ligger et sted midt imellom.
At nåløyet for behandling er smalt og ventetiden lang, er en stor del av kritikken mot dagens behandling av kjønnsinkongruens. Denne kritikken finner gjenklang i Øxnevads roman, men hun lar den ikke dominere.
Gi meg et brekkjern
I begynnelsen av boka holdes leseren på frustrerende avstand. Språket er uengasjerende, dagbok-liknende og mangler driv. Selv med direktelinje til hovedpersonens selvdestruktive tankestrøm, får vi ikke den nødvendige informasjonen for å forstå hva som står på spill.
Jeg får lyst til å dra frem brekkjernet og selv tvinge meg inn
Avstanden til leseren blir særlig tydelig i tilbakeblikkene til barndommen. I et minne graver den unge Kasper etter en glitrende prinsessekjole i søskenbarnas utkledningskasse, Gjennom den voksnes øyne beskrives den lammende frykten for å bli oppdaget.
Som medmenneske er det lett å forstå hvor traumatiserende det må være for et barn å måtte snike seg rundt, uten helt å forstå hva det forsøker å gjemme.
Men som leser blir jeg frustrert. Språket gir ikke rom for en nærhet, hverken til det redde barnet eller den traumatiserte voksne, og jeg får lyst til å dra frem brekkjernet og selv tvinge meg inn.
For mellom linjene ligger en historie verdt å fortelle.
Urovekkende statistikk
Utover i boka blir mine bønner hørt. Bevisst eller ubevisst slipper forfatteren oss stadig oftere inn. Som et bilde på vekslingen mellom hovedkarakterens kamp for klare å stole på menneskene rundt seg, og det at de faktisk aksepterer henne, slippes leseren inn og kastes ut, igjen og igjen.
Når vi først slipper inn, er det bittersøtt. For Spiro er en fortelling om et menneske som til tider er langt nede. Minst en gang har hun forsøkt å ta livet sitt, og hun er ikke alene.
Skeive generelt, og særlig transpersoner, er en av gruppene med høyest sannsynlighet for å ta sitt eget liv. Selv om tallene har bedret seg de siste tiårene, er det fortsatt urovekkende mange transpersoner som sliter med psykiske helseplager, selvmordstanker og som ikke får den hjelpen de trenger.
Øxnevad skriver om et liv fylt av selvforakt og hat, og et system som ikke evner å møte mennesker som ikke helt passer inn i en forhåndsbestemt boks.
Jentefang og spontan fletting
Varme og håp finner vi lite av i helsevesenet som beskrives i Spiro. Håpet ligger heller i den kompromissløse kjærligheten Frida finner i sine bestevenner. Øxnevad er på sitt beste når hun skildrer de såre grensene i hovedpersonens forhold til venninnene sine.
Motstemmen til Fridas nedstemte og selvpiskende indre monolog, kommer fra venninnen Majas klemmer, trygghet og omsorg. Alltid til rett tid.
Øxnevad er på sitt beste når hun skildrer de såre grensene i hovedpersonens forhold til venninnene sine
Ingenting er svart-hvitt i Øxnevads roman. Heller ikke jentevennskapene kommer uten en bakside. For i den nære fortroligheten til jentegjengen, kan Frida observere en enda tettere fortrolighet: Den mellom jenter som aldri har lurt på hvordan man er jenter. De som kan legge hodene i hverandres fang, flette hverandres hår uten å tenke over hva berøringen impliserer, stryke kinn og sitte tett.
Som Fridas søster sier til henne: Det er mer til det å være kvinne enn å gå i skjørt. Men det kommer ingen manual. For det finnes ikke.
Så Frida må leve med et av vår tids heteste spørsmål som en skyteskive på kroppen til enhver tid: Hva definerer egentlig kjønn? Det kommer ikke uten kostnad.
