Det er Carl Frode Tiller-høst, og vi skal igjen til Namsos, arbeideroppvekst på søttitallet og en klassereise som ikke har gjort livet enklere for hovedpersonen.
I denne boka heter han Trond. Vi møter ham som middelaldrende akademiker og Ap-velger i Trondheim, og raskt tegnes det et kart der alle slags posisjoner i nyere norsk historie har fått tildelt en representativ karakterer: Faren er gammel NKP-er og sagbruksarbeider, broren håndverker og FrP-er, den avdøde mora forlot oppvekstens bedehus, men ikke usåret. Barndommens nabofamilie lå halvt utslått i alkoholisme og omsorgssvikt. Svigerforeldrene er likestilte kunstere og SV-ere uten økonomiske bekymringer, morfaren streng pietist, svigerinna skravlete, kunnskapsløs og konvensjonelt damete. Kona Therese er med tida blitt en hybrid av idealistisk kunstner og småborgerlig vestkantfrue, noe som skurrer mer enn det tilfører kompleksitet.
---
Roman
Carl Frode Tiller
Arbeidarhjerte. Bok 1
349 s., Aschehoug 2024
---
I barndomshjemmet er det sigarettrøyk, plastknagger og nylonsnorer. I akademikerhjemmet rotete bokhyller, naturvin og avslappede minglefester. Trond og Therese er parodier på høyt utdannet middelklasse, men jeg er usikker på om villastrøk-konvensjonene de lydig følger er litt vel overdrevne. Scenen er uansett satt, klassereisen foretatt.
Men hva skal skje nå? Nå skal klassereisen reverseres. Trond har begynt å miste grepet.
En av Tillers spesialiteter er et sylskarpt blikk for sosialt samspill
Fremmed i barndomshjemmet
Det er ikke bare lett å bevege seg fra én klasse til en annen, særlig ikke når båndene fra herkomsten fortsatt er sterke og preget av stolthet og kjærlighet. Som så mange klassereisende, har Trond gjort seg selv til en fremmed i eget barndomshjem, og det er blitt vanskelig å strekke hånda over til de andre. Det hjelper ikke at han ikke har tryggheten til å gå inn og ut av dørene som en ærlig versjon av seg selv, men stadig leter og lytter seg fram til rett balanse, til å gi og ta akkurat passe mye.
En av Tillers spesialiteter er et sylskarpt blikk for sosialt samspill. Også i denne boka viser han fram hvordan karakterene forhandler om relasjonell makt og hvordan alle situasjoner både er det de utgir seg for å være og anledninger for sosial posisjonering.
Som så mange av Tillers hovedpersoner er Tronds jording i den sosiale virkeligheten ekstremt skjør. Vi får være tilskuere i et hode der enhver ytre samtale ledsages av en indre samtale. Den analyserer, beregner og kasserer inn tap og gevinst. For Trond er det viktigste å skaffe seg subtile moralske overtak, og andre hensyn underordnes dette ene. Det gjelder også for de aller nærmeste relasjonene hans, ingenting er for dyrebart til å ofres i Tronds sug etter bekreftelse og status. Limet mellom ham og Therese består for en stor del i å latterliggjøre andre folk.
Opprør og oppløsning
Etterhvert snus dette på hodet, og Tronds drift går mot sosial destruktivitet og opprør mot middelklassens konvensjoner. Alkoholen har fått stadig større plass, arbeidslivet er mer og mer usikkert, samlivet rakner. Han spør seg selv hvordan alt dette har kunnet skje, og som leser spør jeg meg egentlig om det samme. Hva skjedde med Trond? Bruddene virker ikke helt motivert.
Innblikket i Tronds psyke er både fascinerende og utmattende. Vi får aldri høre om Tronds venner, og det er ikke det minste rart om de heller ikke finnes. Mens andre av Tillers hovedpersoner ofte er misogyne, er det denne gangen en spesiell form for rasisme som blir hans mest åpenbart usympatiske kort. Men egentlig er den ekstreme selvopptattheten hans langt verre enn de dårlige vitsene han plager omgivelsene med. For det er ikke egentlig ikke-norske han vil ramme, det er middelklassens ulidelige korrekthet. Tronds rasisme stikker ikke dypt, men blir et verktøy for å ødelegge sosialt. Jeg vet ikke helt om det gjør saken bedre.
Formens mester
På forsida av Arbeiderhjarte står det et ett-tall. Det er åpenbart at det kommer mer, også fordi denne romanen knapt er selvstendig nok til å fortjene navnet av bok, men snarere framstår som et første bind. Vi får forståelse for at at den store dramaturgiske og historiske buen vil strekke seg forbi akkurat disse permene. Men når forventningene ikke blir innfridd, som forsøket på å forstå hva som skjedde med Hania eller hvorfor Trond har fått sparken, virker dette som brudd på leserkontrakten.
Å lese Tillers prosa er som å stige ned i et lindrende bad
Ofte har Tiller eksperimentert med romanens oppbygning på kreativt og like fullt leservennlig vis. I Arbeidarhjerte er formen imidlertid helt klassisk. Men Tiller skammer seg ikke over det, han viser endog fram skjøtene i konstruksjonen, for eksempel når han lar kapitler begynne slik: «Det må ha vore i 2014: Eg, Therese og jentene var på besøk i Namsos» eller «Dette skjedde ein laurdag for nokre år sidan: Vi skulle ha besøk...». Jeg synes egentlig grepet er forfriskende ærlig, men samtidig mister jeg noen ganger festet i nåtidsplanet og må summe meg for å forstå tidslinja.
Dette er en bok om norsk velstandsvekst, klasse, sosialdemokrati, asylpolitikk og rasisme. Samtidig er det en bok om en manns vekst og fall, om et ekteskaps tilblivelse og oppløsning, en familiesoge som strekker seg over generasjoner. Det halter her og der (og siden jeg nok er den eneste teologen som anmelder denne boka må jeg få bemerke at dødssyndene ikke er omtalt i Bibelen og at prestekrage er noe annet enn presteskjorte).
Men viktigere er det at Carl Frode Tiller skriver som smør. Å lese Tillers prosa er som å stige ned i et lindrende bad av gjennomsiktig språk og presise observasjoner. Hadde han vært sanger, hadde stemmen hans vært dyp, klangfull og fløyelsmyk. Tiller er og blir en formens mester.
