Mellom tro og overtro

Mange har gledet seg til oppfølgeren til Ingeborg Arvolas Kniven i ilden som kom ut for to år siden og som ga henne Brageprisen. Årets utgivelse, Vestersand, er nummer to i trilogien Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet, en saga som følger hovedpersonen Brita Caisa og den kvenske kulturen i Finnmark i andre halvdel av 1800-tallet.

Arvola har særlig høstet lovord for evnen til å formidle en for mange ukjent del av Norges historie, samtidig som hun går tett på enkeltindividets hverdagsliv med små og store dramatiske vendinger. Denne kombinasjonen odles videre i den ferske boka, som fengsler fra første side, bokstavelig talt.

Vi befinner oss nemlig i fengsel til å begynne med: en høygravid Brita Caisa sitter inne for sitt lidenskapelige forhold til den gifte Mikko. Beskrivelsen av den iskalde cellen og knugende sulten er til å ta og føle på. Arvolas sanselige språk er bærende for leseropplevelsen gjennom hele romanen. Om det er følelsen av slimet og riene som klemmer rundt Brita Caisas arm oppi magen til ei fødende ku eller lukta av nybakte brød på åpen ild, bringer skildringene oss tett på kroppen til livene langt unna oss i tid og sted.