Det kan noen ganger være fristende å ønske seg en annen bok enn den en leser. Det er et av tabuene til en litteraturkritiker. Å ikke anmelde boka en leser, men den boka som ikke finnes, og som en stakkar dikter videre på, med en idé om at det er slik denne boka burde ha vært. Da hadde den vært god.
Mens jeg leser Gunnhild Øyehaug siste roman Her kjem sola, er det som ønskene mine om en annen bok er en portal, som pling!, transporterer meg til nye rom i romanen. Igjen og igjen.
---
Roman
Gunnhild Øyehaug
Her kjem sola
181 sider, Kolon Forlag 2024
---
Hver gang jeg litt febrilsk kjenner, ææhh, nå ble det kanskje litt mye meta. Åh nei! nå har hun blitt Norges mest ironiske forfatter. Eller; Hæ, blir ikke dette akkurat litt for absurd – så pling! åpner Øyehaug en ny dør og skrider ufortrødent foran meg til andre rom, mens hun prater videre som en foss; om kjærlighet, vaginaen i menopausen («Så frisk og kul, som om han har heile livet framfor seg»), grevlingenes menneskelignende små, hvite fingre, haikudikt, Wittgenstein og Dante, flyttblokker og metakommentaren i Hamlet. Mens hun så vidt kikker bakover, for å se om jeg henger på.
Å, vestland, vestland
Gunnhild Øyehaug er, med sin lekne, fantastisk morsomme og absurde metalitteratur, et unikum i den norske litteraturfloraen. Samtidig har hun, med sin ironiske og lakoniske humor, mye til felles med sine nynorske-forfatterkollegaer som for eksempel Olaug Nilssen, Kjersti Rorgemoen, Agnes Ravatn og Erlend Nødtvedt. Det er en egen deadpan vestlandsk form hos alle disse (og mange, mange flere) som de deler med Øyehaug. Men hun har i sine noveller, essays og romaner alltid gått litt lengre, vært litt mer sprudlende, snakkesalig, leken og metatekstuell enn de fleste.
Resultatet er en litteratur som oppleves fnisete lett, tøylesløs og uhøytidelig nysgjerrig, samtidig som den er preget av akademiske tankesprang og en forkjærlighet for kunnskap som er utenfor allfarvei.
Øyehaug skriver aldri rundt et tydelig og beint fram plot
I romanen Her kjem sola møter vi forfatteren Helga Mørk i den fiktive vestlandske bygda Volke. Hun lever alene, lengst oppe i lia, i et hus ved siden av en diger flyttblokk og et tomt hus. Selv oppsummerer Helga det på Jon Fosse-vis: «Stein, meg, tomleik».
Midtlivskrisa truer, men bevæpnet med et ironisk svartsyn har hun trodd at hun har slått seg til ro med at livet har blitt slik – å være bygdas eneste (meta)forfatter, fraskilt, med den voksne sønnen og den beste venninna mange mil unna.
Men så flytter forfatterparet Christina og Even Albert inn i det tomme huset ved siden av.
Gjør narr av klisjeer
Øyehaug skriver aldri rundt et tydelig og beint fram plot. Er det noe som ligner på det, så bør det ringe en bjelle. Hun tar alltid mange avstikkere, peker på konstruksjonen av sin egen tekst, ler av sine egne betraktninger, gjør narr av klisjeer og tilføyer alltid forunderlige elementer som snur opp ned på det hun har fortalt. Det har vi sett gang på gang – kanskje tydeligst i den fantastiske (i ordets rette forstand) romanen Presens maskin (2018), hvor en mor og en datter lever adskilt fra hverandre, uten å vite om det i to parallelle verdener, fordi moren leste et ord feil i en diktsamling.
Og bjella ringer i Her kjem sola. For skriver ikke Øyehaug en kjærlighetsroman? Eller, hun skriver hvert fall om den slumrende og forbudte drømmen om å oppleve den store, himmelstormende kjærligheten. Men pling! Heldigvis gjenoppretter Øyehaug orden. Og lar Helga dette gjennom betonggulvet «som ein ål gjennom vatn» i den gamle skobutikken (som hun har leid for å få fred til å skrive), ned i den parallelle verdenen Verkelegheita.
En sann fryd å lese
Her kjem sola er et villnis av en bok. En kan kanskje si at for eksempel romanen Presens maskin er en mer vellykka roman, fordi den er strammere, mer fokusert (noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle si om den boka). Men jeg kjenner en dyp glede fordi Øyehaug virkelig ikke bryr seg om hva en vellykka roman er.
For det er en sann fryd å vase rundt i denne skogen av en roman, og gi seg over til Øyehaugs perspektivutvidende og livsbejaende humoristiske blikk, som igjen og igjen skaper lysninger i villniset.
