Det en lang roman kan gi deg, til forskjell fra en kort en, er ikke først og fremst antall ord, eller storhet for den del. En kort roman kan være like innsiktsfull eller like dyp som en lang en, og en lang roman kan være mye grunnere enn en kort.
Nei, det som egentlig skiller lange romaner fra en korte, det som gjør det verdt å lese lange romaner, er at de tvinger deg til å vente.
---
Roman
Johan Harstad
Under brosteinen, stranden!
970 sider, Cappelen Damm 2024
---
Johan Harstads siste roman, Under brosteinen, stranden!, er med sine 970 sider en lang roman. Og den handler nettopp om å vente. Etter åtte års skrivearbeid, samt en uheldig lekkasje av manuset rett før lansering, trenger vi ikke vente lenger.
Harstad er allerede kjent for å skrive sterke romaner av internasjonalt format, som Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?, hans første, eller Max, Mischa & Tetoffensiven, utgitt i 2016. Under brosteinen, stranden!, sikter, i likhet med disse, høyt.
Et vell av karakterer
Under brosteinen, stranden! er en vev med mange tråder, men den tykkeste av dem utgjør egentlig en oppvekstroman fra Forus og omegn på 80- og 90-tallet. Forus og Stavanger, Harstads hjemtrakter, dukker opp i flere av romanene hans.
Denne fortellingen er nokså sjangermessig typisk, og handler om ungdomstidens alminnelige realiteter: vennskap, kjedsomhet, kjærlighetsintriger og usikre fremtidsutsikter. Guttegjengen Ingmar, Jonatan og Peter blir utvidet når de møter Ebba, datteren til en kjernefysiker nylig tilsatt ved det omdiskuterte forskningsprosjektet «Kubikel». Allerede fra starten vet vi at Ingmar og Ebba ender opp sammen. Tidlig får vi også vite at noe skjedde i ungdomstiden, noe helst de alle ønsker å glemme. I tillegg inkluderer boken et vell av andre karakterer og plott.
Storpolitikk og mystisk brostein
Boken er også et tidsbilde, ikke minst av å vokse opp på 80- og 90-tallet, av hverdagslivet, men også av storpolitikk og redsel for atomkrig. Det er noen kostelige partier her, om ungdomskjellere med foreldet 70-tallsinventar, om absurditeten i den kalde krigens spionasje og kontraspionasje, eller om ungdomsaktivisme som ble til ekstremisme. Og fordi det hele er skrevet med et tilbakeblikk fra nåtiden, der de voksne karakterene har blitt kosmopolitiske aktører i globaliseringens og kapitalismens verden, belyses disse siste tiårene av forrige århundre med et nostalgisk skjær.
Detaljrikdommen og de overforklarte sidesporene i boken er overveldende
Bokens materielle hjerte er imidlertid et brosteinformet objekt som dukker opp midt i ungdommenes hverdagsliv, men som har kraft til å forandre deres forståelse av tiden og av livet. På en eller annen måte er fortellingene i boken bundet sammen med denne mystiske brosteinen.
Ungfoler med munndiaré
Mark Twain har sagt at når en tysk forfatter dukker ned i en setning, ser du ham ikke før han kommer opp på den andre siden av Atlanteren med et verb i munnen. Slik er det også med Harstads setninger.
Detaljrikdommen og de overforklarte sidesporene i boken er overveldende. Ofte er det spennende, men det kan også være brysomt. Mange av karakterene snakker som kvasiintellektuelle, pedantiske rogalandske ungfoler med munndiaré, også de som faktisk ikke er unge, rogalandske menn. Den språklige stilen utvisker faktisk noe av forskjellen mellom karakterene, som alle blir litt fanget i den harstadske detaljrikdommen.
Krever sin tålmodige leser
Bokens mange monologer er selvfølgelig der med vilje. Uten disse, hadde det vært en annen roman, og man skal vokte seg for å erklære noe for unødvendig, selv ikke passasjen om alle omstendighetene ved den filmtekniske produksjonen av en 107 minutter lang standoff mellom to cowboyer fra en forløper til spagettiwestern-sjangeren.
Men når man mer enn 900 sider inn i romanen introduseres for enda en karakter hvis rolle i boken er uten videre betydning, og får opplyst at «[h]ennes egen mor var en av dem som valgte seg en frisyre i 1972 og siden holdt fast ved den, modellert etter Pat Nixon (ingen politiske forbindelser), og hun har overtatt den, av grunner ingen helt forstår eller får seg til å spørre henne om», og dessuten at hun «melder seg frivillig til å ta vaktene i julen og i påsken, de siste ti årene har hun sett nyttårsrakettene fra et pasientvindu», og så videre – ja, da kan selv den tålmodige leser bli mismodig.
Mye venting
Men så handler romanen altså om å vente. Det å utforske tidens uhåndgripelighet, dens mening og meningsløshet, er ikke noe nytt i litteraturen. Men all denne ventingen skaper eiendommelige scener, som i en vakker langstrakt passasje der vi venter at en spion skal ta livet av sitt offer, som i beskrivelsen av noen meteorologers sjøreise på et trangt og guffent skip, eller i det ganske klassiske kjærlighetsdramaet mellom Ingmar og Ebba.
Når det er sagt, er det slik at boken nesten gnir inn temaet, og varianter av ordet «vente» finnes nærmest på annenhver side. Faren er at alle disse referansene – noen av dem emfatiske, andre trivielle og i forbifarten – døver leserens sans for tematikken.
Et religiøst ekko
Når alt kommer til alt, utvikler boken tematikken på et typisk modernistisk vis: vi lever alle i en verden der tiden ikke lenger er meningsfull i seg selv, der vi må fylle den med mening, og der vi derfor tvinges til å spørre hva vi egentlig venter på.
Kanskje det mest interessante og vellykkede sporet i boken, er de mange spørsmålene det spesielle objektet tvinger frem, ikke minst hvorvidt vi skal fylle den lille tiden vi har til rådighet med erfaringer, eller om jaget etter flest mulig meningsfulle opplevelser har noe skadelig ved seg.
Helheten blir ikke nødvendigvis så mye større enn summen av delene
Boken gir klare ekko fra 1900-tallets eksistensialisme. Som også med Max, Mischa & Tetoffensiven, går assosiasjonene til klassikere som Samuel Becketts Mens vi venter på Godot. Men den moderne eksistensialismen har også en messiansk side ved seg, et religiøst ekko fra tanken om at det kanskje er noen eller noe som skal komme, noe som kan gi mening til livene vi lever i. Under brosteinen, stranden! ender med en slik antydning til noe som skal komme. Fortellingen om Ingmars venn, Peter, når også sitt klimaks med et slags forsøk på å forvandle verden med apokalyptiske midler.
For sent, for tynt
Men disse referansene kommer sent og for er for tynne i forhold til bokens tyngdepunkt. For det er som om alle karakterene til syvende og sist lever i fysikken, kosmologiens og atomkreftenes verden; alle hjemsøkes av fysikkens meningstomme tid, og jeg får i alle fall en følelse av det er denne horisonten som får det siste ordet. Boken ender tross alt i et lager for atomavfall – et sted der ting skal lagres for evig tid, der ingenting av betydning skal skje.
Var det, da, verdt å vente?
Høye ambisjoner
Harstad har skrevet en bok med høye ambisjoner. Enkelte partier har åpenbare litterære kvaliteter, mens andre fremstår mer som transportetapper. Først i bokens siste halvdel at man får en anelse av hvordan alle fortellingene henger sammen, men helheten blir ikke nødvendigvis så mye større enn summen av delene. Slutten innfrir heller ikke, og tyr til et velkjent grep som enhver norsklærer har advart mot.
Så er det også kanskje poenget: vi får ikke alltid det vi venter på, tiden var aldri helt på vår side. Det er i så fall et fiffig poeng å gjøre ut av leseropplevelsen. Men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av fiffige poenger.
