Lyriker Hege Susanne Bergan kretser rundt det komplekse, ambivalente og potent interessante forholdet mellom foreldre og barn i novellesamlingen Være med på leken.
Forutsigbart
I åpningsnovellen, ved samme navn som samlingen, blir den intense leken mellom to seksårige jenter brutt av de voksne som bestemmer at en venninne må få være med på leken. I novellen Skape minner drømmer en tobarnsmamma, som skal hente barna i barnehagen, om en liten, deilig perfekt fredag, med nyvasket leilighet og ferske tulipaner på bordet – og fornøyde barn som koser seg.
---
Noveller
Hege Susanne Bergan
Være med på leken
151 sider, Tiden Forlag 2024
---
Det sier seg selv at leken mellom barna ikke går slik de voksne har tenkt, og at fredagen ikke på noen måte blir perfekt.
Det ujevne viser seg nettopp i dette forutsigbare. Ubehaget jeg kjenner på når de to jentene må forholde seg til en inntrenger i leken, og morens rasjonaliseringer av sin egen svakhet som mamma, er novellenes hovedpoenger, og ikke inngangsporten til «de ukjente stedene» som novellekunst kan ta oss med til.
Usagt og hemmelig
Hege Susanne Bergan (f.1981) har tidligere gitt ut tre diktsamlinger, og har i en årrekke oversatt russisk litteratur til norsk. I 2014 mottok hun Kritikerprisen for sin oversettelse av En bønn for Tsjernobyl av den hviterussiske nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj.
Novellene Expat og Olegs plass foregår i et russisktalende land, og utforsker to helt forskjellige liv; en vestlig forretningsmann som er i ferd med å forlate et barn han ikke har sett siden hun var spedbarn. Og en ung mann som hele livet har bodd på et barnehjem, og som venter barn med en ung jente han har vokst opp med.
I disse to novellene er jeg usikker på hvor det bærer hen, og jeg blir nysgjerrig på hvem menneskene er. Det er noe usagt og hemmelig, noe som jeg ikke får svar på, som skaper rom i novellene – og et rom i meg som leser. Det gjør at novellene i større grad virker, og har et liv etter endt lesning.
Et ekstra lag
Flere av novellene i Være med på leken mangler det «ekstra laget», som er avgjørende for at novellene skal fungere som god litteratur. Dette ekstra laget har selvfølgelig like mange former som det finnes forfattere.
I dansk-norske Kristin Vegos Tarjei Vesaas-prisvinnende novellesamling Se en siste gang på alt vakkert (2021) er det for eksempel et presist, og samtidig poetisk og drømmende blikk, som skaper forunderlige dimensjoner i novellene.
I Ingvild H. Rishøis noveller, er det blandingen av skittenrealisme og fabel, som treffer rett i hjertet og samvittigheten. Mens i Marie Auberts debut, novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem (2016), er det en sensibilitet for ungdommens komplekse psyke som tar novellene til ukjente steder.
Hege Susanne Bergan nærmer seg interessant nok dette «ekstra laget» i andre del av sin debut.
Gir ikke klare svar
Novellene En liten julaften, Bare Mikkel og Hangman danner den andre delen av Være med på leken, og skiller seg ut fra samlingen ved at de kan sees på som et triptykon. De tre novellene, om alenemoren Karen og hennes sønn Mikkel, har en forbindelse til hverandre, og foruten at hver novelle står stødig på egen hånd, danner de tre novellene én større historie.
Det er noe usagt og hemmelig, noe som jeg ikke får svar på, som skaper rom i novellene
Denne metoden gjør at Bergan lykkes med å skape en større dybde i sine psykologiske portretter, og skjerper det sosiokulturelle blikket sitt, som avdekker hvor forskjellig vi er rustet for denne verden. Og ikke minst åpner disse siste tre novellene seg i flere retninger, og gir ikke helt klare svar. Noe som gjør at jeg blir nysgjerrig, kjenner på ubehag og gjenkjennelse.
Denne romligheten mellom de siste tre gode novellene blir for meg det etterlengtede ekstra laget, som gjør denne samlingen verdt å lese, og som jeg håper Bergan bygger videre på i sitt forfatterskap.
