Det er snart syv år siden metoo-bevegelsen satte seksuelt maktmisbruk i Hollywood på agendaen. Etter hvert som dette oppgjøret med grensoverskridende atferd spredte seg til andre bransjer og land, så vi antydningen til en slags omvendt seksualrevolusjon. Som alle revolusjonære bevegelser bar også denne preg av en overkorreksjon, og prinsippet om å la tvilen komme den tiltalte til gode, føk ut av vinduet.
Med årene har temperaturen lagt seg, debatten er mindre polarisert, og man kan til og med se tegn til at yngre generasjoner igjen har begynt å idealisere den gråsonepregede og litt farlige seksualiteten. Timingen er derfor god for en nyansert, velskreven og skarp roman fra denne anspente perioden.
---
Roman
Andrea Bræin Hovig
Siste akt
288 sider, Aschehoug 2024
---
Her kommer Andrea Bræin Hovigs roman Siste akt inn. Hun har tidligere skrevet barne- og ungdomsbøker. Denne fortellingen om en mor og datter som på hver sine måter har blitt preget av sin befatning med den norske teaterbransjen, er en solid voksendebut fra en av landets største scene- og filmskuespillere.
Tragikomisk umodenhet
I redelighetens navn bør jeg nevne at hun muligens er min norske favorittskuespiller. Og i Siste akt mener jeg å se noe av den samme fascinasjonen for moralsk tvetydighet og voksenlivets vedvarende umodenhet som har informert hennes rollevalg. La oss ikke glemme at Hovig allerede i to filmer – Dag Johan Haugeruds Det er meg du vil ha (2014) og Henrik Martin Dahlsbakkens En affære (2018) – har spilt kvinnelige lærere som forgriper seg på tenåringselever.
Romanen er for smart til å gi entydige svar
De to alternerende hovedpersonene i debutromanen, Rut og hennes mor Torill Eilertsen, kunne ikke ha vært mer forskjellige i hvordan de håndterer livet. Rut ga opp skuespillerdrømmen allerede på Teaterhøgskolen, etter at instruktør Kai Kierulf gjorde henne gravid, for så å forlate både henne og sønnen deres Mathias. Nå er hun en ensom, overspisende alenemor og barnehageassistent på 46.
Hennes desperate morskjærlighet er skildret med akkurat den samme komikken og sårbarheten som kjennetegner Hovig som skuespiller:
«Rut kaster seg ned i sofaen og knuger og snuser på sønnen til han gisper leende etter luft.»
Klassisk fiksjonsroman
Det mor og datter har til felles, bortsett fra ubehagelige opplevelser med kulturmenn, er fortrengelse. 74 år gamle Torill tilhører en generasjon som har måttet tåle enda mer fra menn enn dagens unge feminister, og hun er dermed tøff og full av forakt når hun leser om metoo i avisen:
«En Live Marie hun husker fra tiden Rut gikk på Teaterhøgskolen, beskriver hvordan en mannlig kollega presset reisningen sin mot henne under innspillingen av en intimscene. Ja vel, tenker Torill. Så fikk du skrytt litt av det.»
Når jeg leser dette avsnittet, føler jeg minst to ting: en respekt for Torills tøffhet, som har gjort henne i stand til å trosse all motstand og bli en av landets største skuespillere, men også en sorg over at hun har blitt så defensiv og emosjonelt avstumpet. Hun har egentlig pensjonert seg, men etter et drypp trosser hun helsetilstanden for å stå på scenen igjen. For å bevise at hun fortsatt er ung og vital? Fordi hun – til dels på grunn av de seksuelle overskridelsene – distanserer seg fra kroppen og dens signaler? Fordi hun er en Ekte Kunstner?
Romanen er for smart til å gi entydige svar på slike spørsmål.
Flertydighet
I en kultur som renner over av personlige lidelseshistorier, har Hovig skrevet noe såpass sjelden som en klassisk fiksjonsroman med fortellerdriv og flertydig undertekst. Altfor mange romaner om betente emner som metoo, hvor det personlige og det politiske overlapper på smertefullt vis, fremstår som saksinnlegg i den offentlige debatten. De bearbeider én opplevelse og handler dermed bare om én ting.
Siste akt handler om alt mulig: aldring, ensomhet, morskap, skjebnesvangre livsvalg, kunstens verdi, kunstens kostnad, meningen med livet. At begge de to hovedpersonene nekter å se på seg selv som ofre, men allikevel er preget på alle mulige måter av sine opplevelser, gjør et sterkere inntrykk enn en mer direkte og moraliserende fremgangsmåte ville ha gjort.
En ekte roman
Mennene er heller ikke skildret som tabloide Weinstein-monstre, men som umodne, fnisende, flaue, usikre, uvitende, bevisstløse, om enn også tidvis dumme og brutale. Selv romanens mest karikerte kulturmann, den tsjekkiske geniregissøren Urban Rupnik, er tydelig del av en kultur som ikke bare tillater ham å være blind for sin barbariske atferd, men som også tilrettelegger for den.
Og det er heller ikke bare menn som begår seksuelle overtramp i denne romanen. På sitt ensomste og mest sårbare gjør også Rut det.
Her om dagen skrev Hovig på sin åpne Instagram-side at hun har «pønska» på denne romanen siden metoo-vinteren i 2017. At hun tok seg tid til å skrive en ekte roman med troverdige karakterer, istedenfor å kaste seg rundt i all hast og skrive et partisk debattinnlegg, lover godt for hennes videre forfattervirksomhet. Ekte litteratur er bevissthetsutvidende. Det er slik litteratur som virkelig kan forandre verden.
