Å vinne kampen om sannheten, er umulig for en som forholder seg taus. Det får hovedpersonen i Kyrre Andreassen nye roman smertelig erfare.
Etter et langt ekteskap og to barn, forlater Lindas ektemann henne til fordel for en yngre kvinne. Hun er bedratt og forlatt, og sitter igjen alene uten så mye annet enn tid til å reflektere over hvordan livet ble som det ble. Når et ekteskap går i oppløsning, og grunnmuren en baserer livet på kollapser - hvor finner man den første bristen?
---
Roman
Kyrre Andreassen
Ikke mennesker jeg kan regne med
400 sider, Gyldendal 2023
---
Ingen ordinær fortelling
Gjennom Lindas voksne øyne ser vi hendelser fra barnsbein av, til de første årene med Svein og ekteskapets opp og ned-turer.
Dette er en roman om bedrageri, anger og dobbeltgarasje, og det er fort gjort å tro at det skal fortelles en historie du har hørt før. Men det er ingenting ordinært i Lindas fortelling.
Som i livet, skapes de store øyeblikkene i Andreassens roman av alt det rare mennesker kan finne på å gjøre i møte med hverandre. Kanskje særlig de av oss som har vært for lenge på en liten plass, og kjenner hverandre alt for godt, uten helt å forstå hverandre. En trenger ikke ha bodd på et lite sted, med bygdeoriginaler, lokale myter og kaffeklubber som jobber raskere en Se&Hør - men om du er så heldig å ha gjort det, er det mye gjenkjennelig å more seg med i Andreassens roman.
En svært godt konstruert roman
Der ingen andre ser ut til å forstå den bitre, isolerte og misforståtte hovedkarakteren, er forfatterens omsorg for henne rørende. Når bygdedyret har talt og gjort opp sin mening, lar Andreassen Linda komme til orde og få forklare seg på eget vis.
Det er ingenting som er forhastet her. Når Lindas hevnlyst når et klimaks og hun brenner alle broer, er det ikke som et resultat av romanens behov for et litterært høydepunkt, men heller et naturlig neste skritt for vår protagonist.
Å lese romanen er som å være tett på en som bearbeider en livskrise og en sorg
Dette er rett og slett en svært godt konstruert roman. Den gir akkurat nok, og holder tilbake det den må, for å holde på leseren gjennom hele boka. Og Andreassen har et enkelt, godt, men variert språk, som både følger det raske tempoet i bygdesladderet og humøret i de mørke stunder.
Jeg blir ikke mett
Den sørgende Linda leter etter en forklaring på hvorfor hun til slutt ble forlatt. Hun vrir og vender på de samme minnene, og kommer til ulike konklusjoner: Han foraktet henne, han foraktet henne ikke.
Å lese romanen er som å være tett på en som bearbeider en livskrise og en sorg. Som leser henger man uanstrengt med der Linda hopper fra den ene hendelsen til den andre, for å lære å se alt i et nytt lys, til alt slutter å gjøre vondt. Å dra leseren frem og tilbake i tid, uten å miste oss, er en kunst forfatteren mestrer forbilledlig.
Gir liv til en liten djevel
Hvorfor forlot ektemannen Linda? En forklaring som Linda selv ofte vender tilbake til, er depresjonen hans og hennes manglende evne til å se ham. Linda erkjenner at hun aldri egentlig så en deprimert mann. Hun så bare en lat type.
Selv om jeg ofte tar meg selv i å le høyt av Lindas beretning, er det mye vondt her
Det er noe befriende når Andreassen gir liv til den lille djevelen som bor i mange av oss. For av og til tenker vi kanskje at vi føler litt mye, at vi forventer litt mye av livet. Under Lindas blikk kjenner undertegnede hvertfall på et behov for å ta seg litt sammen, og huske på at å være menneske er å forholde seg til alle deler av følelsesspekteret.
Sår ensomhet
Konsekvensene av å tale og tie ligger som en rød tråd gjennom romanen. Der andre i bygda sanker sympati og får definisjonsmakt, står Linda mer og mer alene som den ensomme forsvarer av privatlivets fred. I mange situasjoner har hun kanskje rett, men en kan spørre seg hva som er viktigst: Å alltid ha rett eller å være lykkelig?
For selv om jeg ofte tar meg selv i å le høyt av Lindas beretning, er det mye vondt her. Linda har nok rett i at ikke alle utfordringer bør tas utenfor husets fire vegger, men det ligger en sårhet i de lukkede dørene hun møter menneskene rundt seg med. Som bokas tittel sier: Ingen av disse menneskene er noen hun kan stole på. Men avskriver man alle rundt seg som upålitelige, sitter man igjen alene.
Ikke mennesker jeg kan regne med viser hva som skjer når vi ikke har tillit til at det finnes folk der ute som forstår oss og ønsker oss vel.
