Kristin Asbjørnsen slo igjennom som artist med spirituals-albumet Wayfaring Stranger – A Spiritual Journey i 2006. Senere har hun også vært en av Norges fremste jazzsangere. På den nye utgivelsen, Hjemveier, synger hun egne sanger om livsvandring og hjemkomst i visejazz-form, og for første gang på norsk. Det får det til å sitre langt inn i sjela!
Kristin Asbjørnsen har selv fortalt at det var en stor bunke notatbøker som var utgangspunktet for denne første innspillingen på Kirkelig kulturverksted. Der hun før har skrevet livet sitt for seg selv, viser hun det nå fram offentlig i en fragmentarisk musikalsk form.
---
Album
Kristin Asbjørnsen
Hjemveier
Utgiver: Kirkelig Kulturverksted
---
Kristin Asbjørnsen har aldri, slik jeg kjenner henne, på noe tidspunkt i artistkarrieren sin vært opptatt av rampelys og kjendiseri. Når den personlige siden av henne omsider får prege en utgivelse, viser den nøkternt og nært både forbindelseslinjer og en tydelig retning i livet hennes.
Løsrivelse og tilhørighet
Tekstene i sangene blir aldri private eller utleveredende. I stedet får vi et innblikk i et kunstnersinn hvor undring og nysgjerrighet har trumfet skråsikkerhet og bastante meninger. Det gjelder også kristendommen hun som prestedatter vokste opp med – og som hun i voksen alder har gjort opp sin egen mening om.
Det er tekster om løsrivelse og tilhørighet. Veger bort, og veier hjem. Nærheten og intimiteten i de musikalske tonene skaper en fin og troverdig ramme rundt tekstinnholdet. Kristin Asbjørnsens varme og nærværende stemme gir også en etterklang, som gjør at sangene ikke slipper meg selv etter at siste tone er sunget. Jeg må høre det en gang til!
Visesang og nordisk jazz
Slik hun lenge har vært vår kanskje fremste tolker av spirituals, er også disse tolv egne sangene preget av håp, samhold og livsmot, men uten et direkte bibelsk fundament, som i den afrikanske musikkformen. Rent musikalsk er hun her nærmere en tradisjon med visesang, nordisk jazz, og vestafrikansk mandinka (som kjennetegnes av tonelagene høyt og lavt).
Sammen med musikerne Olav Torget (gitarer og bass), Eivind Aarset (gitarer og bass), Anders Engen (perkusjon, keyboard og dobro), og sangerne Suntou Susso og Monica Ifejilika, viser Kristin Asbjørnsen en jordnær musikalsk lekenhet. At hun selv har produsert innspillingen, gjør den ikke mindre personlig.
---
Album
Tore Thomassen
Nytt gammelt
Utgiver: Grammofon
---
Djevelens musikk på bedehuset
Trubaduren og barnemusikk-formidleren Tore Thomassen er i godt moden alder blitt sang-evangelist! Sanger han hørte på bedehuset som liten gutt, satte seg i ryggmargen og i hjertet. Nå har de med rythm and blues-preg også satt seg i føttene.
Det er et spark bak til de som dømte slik musikk nord og ned, fordi de mente det var «djevelens musikk»
Mannen som i ungdomsårene startet sin musikalske karriere i bandet Samson Kraftlag, som hadde pop og rock som en viktig del av musikk- og trosformidlingen, er nå nesten tilbake der han startet. I mellomtiden har han brukt drøye 40 år – ikke i ørkenen, men på turneer i Norge for blant annet Rikskonsertene – på å spille og synge fortrinnsvis vise-pop for små og store i kirker og ulike forsamlingshus. Før han nå altså på nytt har trommet sammen et band, med ny vin (arrangementer) i gamle sekker (bedehussanger).
Synkoper og godt humør
At utgivelsen på platecoveret presenteres foran Zoar bedehus, kun noen få kilometer fra der Tore Thomassen bor, og hvor slik rytmisk musikk sannsynligvis lenge var forbudt, fryder meg langt inn i sjela! Det er et spark bak til de som dømte slik musikk, i hvert fall på bedehuset, nord og ned, fordi de mente det var «djevelens musikk». Thomassens nye plate er også en påminnelse om at verden går fremover: I dag er det kun noen få som tenker slik.
69-åringen benytter tradisjonelle, og stort sett kjente, bedehussanger, tilsatt en solid dose synkoper og godt humør. Åpningslåten, «Som en herlig guddomskilde», sprudler nesten over, mens musikken bølger frem og tilbake. «I den stille klare morgen», i lett boogie-woogie-versjon, er som en soloppgang både musikalsk og åndelig. I «Sing Hosanna» og «Hvi skulle jeg sørge» skrus takten ytterligere opp. I «Amazing Grace» (for en rå og tøff stemme gjestevokalist Jørund Flaa har!) og «Hvilken venn vi har i Jesus», skrus takten ned. «O hur saligt» rocker friskt. Tore Thomassen har selv skrevet «Det samme toget» og «Jeg vil være et tre», som slett ikke skjemmer ut repertoaret!
Smil om munnen
Bandet Frie Venner består av Johnny Augland (trommer, bass, trekkspill og Hammond B3), Vidar Busk (elektrisk og akustisk gitar og vokal), Jørund Flaa (vokal), Johannes Groth (trommer, wurlitzer, piano, perkusjon) og Hildegunn Reigstad (kor). Det høres at de spiller og synger med et smil om munnen. At soul-blues-legenden Vidar Busk er med i bandet, er et scoop!
Albumet er ute på CD, og vil komme digitalt 9. august.
Fra pøbb til utvandrermiljø
Trioen Fjellvang, ledet av pianisten og komponisten Thor-Erik Fjellvang, gir oss med albumet Songs from The Reading Room en innføring i historien til norske utvandrere til USA. Deres lengsel etter en tid, og et sted, de innerst inne vet ikke finnes lenger, får her et musikalsk uttrykk.
---
Album
Fjellvang
Songs From the Reading Room
Utgiver: daWorks
---
Thor-Erik Fjellvang, som i senere tid har vært sentral rundt prosjektet Salmer på pøbb, som han startet sammen med Lewi Bergerud, fikk ideen til konseptalbumet da han traff noen av de eldste medlemmene i det norske utvandrermiljøet i Brooklyn, de fem årene han bodde i New York og jobbet i Sjømannskirken. Historiene deres, både det som ble sagt, og ikke ble sagt, slo an strenger i ham, som resulterte i åtte instrumentallåter. Det er blitt en ordløs musikalsk fortelling, som et lite korrektiv til de gamle «amerikabrevene».
Lyst, sårt og melankolsk
Medmusikerne i Fjellvang, trommeslager Hermund Nygård (The Real Thing, Hilde Louise Asbjørnsen og Anders Aarum Trio) og Jo Fougner Skaansar (Ine Hoem, Lilja og egne prosjekter) trer lekende lett inn Fjellvangs lyse og åpne, men samtidig også litt såre og melankolske, musikalske leseværelse. Særlig «Sable Island» favner denne tosidige atmosfæren godt.
Musikken virker inspirert av både Duke Ellington og Jan Johansson. Sistnevntes jazzversjoner av særlig svenske folkemelodier, er en tydelig referanse i spesielt låten «Håp». Bassist Jo Fougner Skaansar virker for sin del ikke upåvirket av Johanssons bassist Georg Riedel.
Det umiddelbare og spontane live-preget på plata, er som å høre trioen under lanseringskonserten i Kulturkirken Jakob for noen uker siden.
