«Det er mange typer vold, et menneske kan få en hel bukett», skriver Malin C.M. Rønning i sin andre roman. Her avdekkes også de mer skjulte voldshandlingene, de som ikke etterlater blåmerker på kroppen. Hvordan oppleves volden for et barn og hvilke følger får det for et liv, og videre for nye generasjoner?
Også ordet «omsorgssvikt» nyanseres i Det tolvte huset. Det er et ord som vanskelig lar seg å forene med nystekte vafler, turer til stranda og et akvarium med velfødde fisker i midten av stua. Men dette er hovedpersonen Mollis virkelighet. Sammen med det fine og det gode i hennes snart ti år gamle liv, kommer uro og ensomhet.
---
Roman
Malin C.M. Rønning
Det tolvte huset
320 sider, Forlaget Oktober, 2024
---
Hovedparten av handlinga foregår i løpet av én sommer, når Molli, den femten år gamle broren Bill og mora Karla flytter inn hos Frank, Karlas nye kjæreste. Den som forteller om livet deres, er Molli i voksen alder. Hun er på sjukehuset hvor Bill ligger bevisstløs, banka opp med jernstang. Hans nære venn, Ib, døde av overfallet, med sprøyta fortsatt mellom tærne.
Sommeren hun går tilbake til, var et vendepunkt, «da allting starta». Å finne roten til alt ondt er imidlertid umulig, og fortelleren er bevisst sine begrensninger: «Jeg kan gjerne kalle det en fortelling. Det gjør det kanskje enklere å få en slags oversikt». Likevel har vi ikke med en upålitelig forteller å gjøre. Tvertimot er Mollis tilbakeblikk sylskarpt, som om scenene hun deler har utspilt seg igjen og igjen i årene som har gått.
Det gir en troverdighet og nærhet til barnets erfaringer, og gjør lesninga – ønsket om å forstå – akutt.
Et håp går i grus
Før de tre flytter inn hos Frank, er de «sånne som bor i en blokk», klærne rives ned ute i tørkeburet og bråket fra oppgangen holder dem våkne om natta. I hvert fall Klara. Ingenting av dette plager Molli; hun har bestevennen Anna, og ingen på skolen rører henne fordi broren Bill er så stor. Som kontrast til det som skal komme, er dette reine paradis, og Rønning kaprer barndommens gleder, samtidig som at fortellerens nåtidsplan gjør perspektivet komplekst.
Her ser vi forfatterens spill med rytme og punktering som driver lesninga framover
Språket i romanen har detaljrike nedslag fylt av stemning og innsikt. For eksempel når de kommer fram til sitt nye hjem, og hun ser, ikke det idylliske huset med frukttrær i hagen, men et lavt murhus omringa av asfalt og næringsbygg: «Jo, elva kan jeg skimte mellom et par blikkbygninger, det glitrer der nede da det blir sommer: Mellom halv fem og fem blir jeg tross alt full av forventning og framtidshåp hvis jeg kikker ditover og lukker øynene halvt. Ser også noe kratt».
Her ser vi også forfatterens spill med rytme og punktering, en talenær stil ispedd billedlige figurer, som driver lesninga framover samtidig som den er dvelende.
En lang, lang sommerferie
Mollis flukt inn i seg sjøl, med turer aleine i det stusselige nærområdet, og Bills flukt vekk fra familien og mot venner og rus, er et bånd på tvers av en uoverskridelig grense. Når også moren forlater henne for å være med i campingvogna til Frank på en jobbreise nordpå, etterlates Molli i Bills og den sympatiske, men umodne onkelens varetekt. Hjemmet fylles med en endeløs fest, og hun blir vitne til ting hun bare så vidt forstår, og til slutt kulminerer kaoset med en hytte som står i brann og en mann innestengt i flammene.
Sjøl om historien har dramatiske innslag, er det en vedvarende følelse av stillstand i den over 300 sider lange boka. Men idet jeg begynner å spørre meg om den burde ha vært kortere, minnes jeg på hvordan en sommerferie, nesten to måneder uten struktur og utstrakte timer med dagslys, kjennes ut for et barn. Når Molli i tillegg er fanga i et liv hvor hvert øyeblikk er underlagt en latent trussel, blir den langsomme oppbygginga og insisteringa på detaljer desto mer virkningsfull.
Hvor er Gud?
Tidlig konstaterer fortelleren at hun ikke tror på Gud; likevel vender hun gjentatte ganger tilbake til ideen om mening og trygghet. «Gud holder vel hånda over dem som er gode? Det må et menneske få lov til å tro på. Likevel er dagene fulle av sol og frykt og ensomhet.»
Ønsket om å tro bryter altså med Mollis virkelighet og skaper mest av alt en lengsel. Samtidig åpner barnets blikk for magisk tenkning, og innbakt i boka er mytiske utforskninger av menneskers evne til å påvirke eller være dømt av sin egen skjebne. Det gjør Det tolvte huset til en ambisiøs roman det er vanskelig å legge fra seg – også etter fortellingas slutt.
