For et kvart århundre siden planla jeg å skrive en bok om Midtøstens kristne. Jeg var blitt fascinert og inntatt av mangfoldet av deres tusenårige tradisjoner og berørt av en levende tro som ytret seg helt annerledes enn min protestantiske.
Ingmar Karlssons bok De kristna i Mellanöstern. Slutet på en tvåtusenårig historia? er ikke en slik bok. Karlssons prosjekt handler om de hvordan de kristnes forhold til omgivelsene har utviklet seg gjennom to tusen år inntil kristendommen nå står i fare for å dø ut i det området hvor den i sin tid oppsto.
---
Sakprosa
Ingmar Karlsson
De kristna i Mellanöstern. Slutet på en tvåtusenårig historia?
225 sider, Historiska Media 2024
---
Jeg skal ikke kritisere forfatteren for å ha skrevet en annen bok enn jeg kunne ønsket meg. Men jeg stiller meg likevel under lesningen spørsmålet om hvorfor han har skrevet boken. Den framstår til tider som en mengde fakta uten noen klart uttrykt problemstilling.
Møte kunnskapsløshet
Forordet handler delvis om svensk innvandringspolitikk i møte med syrisk-ortodokse kristne, og boken avsluttes med et langt kapittel om dette emnet. Karlsson var som flyktningeansvarlig ved den svenske ambassaden i Tyrkia på 1980-tallet innblandet i en heftig og polarisert debatt om innvandringen av syrisk-ortodokse kristne, som han mente stort sett ikke trengte asyl.
At korstogene er blitt modellen for en tusenårig sivilisasjonskamp mellom kristne og muslimer, er en beklagelig misbruk av historien.
Nå når de syriske kristne virkelig virkelig er forfulgt, har Sverige strammet inn sin flyktningepolitikk, og Karlsson påpeker ironien i det. Men boken framstår langt fra som noen takk for sist. Det er mer nærliggende å forstå den som et forsøk på å bidra til å bedre den høyst mangelfulle kunnskapen om situasjonen for de kristne i Midtøsten, som blant annet viste seg i den svenske debatten.
Allmenn Midtøstenhistorie
De siste tjue årene har rammet disse kristne svært hardt, og det har også ført til at de har fått økt oppmerksomhet. Men historien framstilles ofte ganske forenklet som resultatet av en tusenårig muslimsk undertrykkelse. Karlsson vil vise at historien er langt mer kompleks, og at både lokal politikk og storpolitikk, såvel som de kristnes egen måte å takle situasjonen, har gjort at det gikk som det gikk.
Dermed blir boken en slags allmenn Midøstens historie. Karlsson har som mangeårig diplomat og senere som forfatter omfattende kunnskap om dette emnet, noe han ikke minst viste i boken om palestinernes historie, Folket som icke fikk finnas.
Men når en hel regions historie gjennom to tusen år skal beskrives på to hundre sider, blir det mye informasjon å forholde seg til. Jeg tror det kan bli vanskelig å henge med i mylderet av opplysninger for den som ikke allerede har en del kunnskap om området og dets historie.
Nyansert mangfold
Korsfarerne har vært forbilder for vestlige kolonisatorer, men også beskrevet som mønsteret for vestlig erobringstrang og overgrep. At korstogene er blitt modellen for en tusenårig sivilisasjonskamp mellom kristne og muslimer, er en beklagelig misbruk av historien.
«Att dra raka linjer från korsfarartiden til vårt tids konflikter er inte bara et misstag, utan också et stort hinder för en historisk grundad förståelse av såväl de de arabisk-europeiska relationerna som relationerna mellan västvärlden och den muslimska världen i stort», skriver han i kapitlet om korstogene.
Kristne og muslimer sloss sammen mot andre kristne eller andre muslimer, og de lokale kristne kunne havne i konflikt med begge sider eller opptre som formidlere mellom dem. Slik beskriver han korstogstiden, og så mangfoldig framstår også resten av historien.
Osmannerne beskyttet
De kristne var i flertall i Midtøsten gjennom 4-500 års muslimsk styre. Men på 1400-tallet var antallet kristne redusert til 15—20 prosent. Korstogene, mongolinvasjonene og den tyrkiske erobringen bidro til det. I Egypt ble kopterne forfulgt og undertrykt. Men etter framveksten av det osmanske riket stabiliserte situasjonen seg.
Karlsson ser dette som et resultat av at de kristne hadde en ganske beskyttet stilling i det osmanske riket. Selv om de ble diskriminert, hadde de det bedre enn minoriteter i Europa, mener han. Den omfattende tyrkerfrykten i Vest-Europa ser han som et produkt av fordommer, forakt og redsel.
Dermed ser han oppløsningen av det osmanske systemet som en ulykke for de kristne. De kristne minoritetenes nasjonale løsrivelse rammet også muslimer med både fordrivelse og massakre, noe han har rett i har blitt borte i vestlig historieskriving.
Islam og islamister
Men denne tilnærmingen gjør at folkemordet på armenerne nærmest forklares som myndighetenes reaksjon på armenske selvstendighetsgruppers væpnede kamp og overgrep. Han erkjenner det ganske visst som folkemord, men jeg opplever at både viljen til utryddelse og appellen til hellig krig blir for utydelig i denne framstillingen.
Islams rolle som kilde til forfølgelse og diskriminering blir i det hele ikke direkte tematisert i boken.
Islams rolle som kilde til forfølgelse og diskriminering blir i det hele ikke direkte tematisert i boken. Særlig gjelder det islamismens framvekst de siste femti årene, som jo har gjort de kristne mye mer utsatt.
Vestlig uforstand
Derimot får Karlsson forklart godt hvordan kolonimaktenes styringssystem, der noen kristne minoritetsgrupper ble favorisert, bidro til å legge grunnlag for senere konflikter som har rammet kristne. På den annen side var også kristne svært aktive i arabisk nasjonalisme og kamp mot kolonistyret.
Verre ble det på 2000-tallet, som tok knekken på flere viktige kristne grupper. Karlsson er særlig kritisk til den amerikanske politikken som ble innledet med invasjonen i Irak i 2003. Han skriver beskt om George W. Bush og hans tro på at det var Gud som ga ham oppdraget. «Som føljd av detta uppdrag befinner sig Mellanøsterns kristna i dag i det mest utsatta läget i sin tvåtusenåriga historia», skriver han.
Det er både nyttig og nødvendig å få en slik kunnskapsbasert og nyansert framstilling av historien til de kristne gruppene i Midtøsten. Samtidig håper jeg at den vil bidra til større interesse og engasjement for dem.
