I jødisk mytologi fins det en kvinne ved navn Lilit, som kan ha vært Adams første kone. Det sies at hun blei skapt av samme jord som ham, ikke av hans ribbein slik Eva blei til. Figuren Lilit har levd sitt eget liv gjennom kunstens skildringer av denne rebelske førstedama, som blei bannlyst fra Paradiset og dømt til et liv i utenforskap.
Nå plukker Aina Villanger opp tråden i sin vidtfavnende diktsamling, Begynnelsen er nær. Her er Lilit et ledemotiv i poetens søken etter et språk og et utsigelsespunkt – et «jeg» å skrive og puste fra. Man kan også kalle myten om Lilit et letemotiv eller, enda mer fristende, lekemotiv. Villangers søken er uærbødig, nysgjerrig og full av forfriskende frihetstrang.
---
Poesi
Aina Villanger
Begynnelsen er nær
92 sider, Forlaget Oktober 2024
---
Den demoniske kvinnen
Jeg kom først over Lilit i boka The Madwoman in the Attic av Sandra M. Gilbert og Susan Gubar – pensum for alle som vil lære om feministisk litteraturteori. Her brukes Lilit som et eksempel på «den demoniske kvinnen», den mørke motsatsen til den opphøyde englekvinnen. Fordi Lilit trosser Adam og insisterer på å være på toppen, i den seksuelle akten og i overført betydning, forvises hun til utkantene hvor demoner herjer. Lilit blir dermed et bilde på den kvinnelige forfatterens dilemma, hvor det å ta plass, svømme motstrøms og ytre seg med en stemme som kan oppfattes som et vræl, innebærer et eksistensielt offer.
I Villangers bok er skrivegjerninga også et viktig omdreiningspunkt. Lilits største synd er nemlig at hun under sex roper Guds unevnelige navn. Dette å ta ord i sin munn, å meisle ut sitt eget «jeg» gjennom språket, skildres av Villanger som en uimotståelig trang; når hun først har gjort det, er det som om hun ikke klarer å stoppe: «Jeg sverger ved min Faders unevnelige / navn at en dag skal dere alle få se / mitt sanne begjær, uten frykt», og like etter: «Enda en gang uttaler Lilit / Faderens unevnelige navn, før hun flyr opp i lufta som en fugl / som snart blir skutt ned.»
Kraften og vitaliteten i Villangers poesi gjør dette til heidundrende lesning. Hun bruker nærsagt alle tilgjengelige virkemidler – fra roping, til hvisking, suggererende rytme til hverdagslige bilder – for å få ordene til å fly opp fra sidene som en fugl, i risiko om å bli skutt ned.
Lek og alvor
Leken med mytologien til tross, tas Gud på alvor. Sjøl om Lilit ytrer det unevnelige navnet, omtaler hun stadig Faderen som sin skaper, ja som den utrusta henne med sin trøblete trang: «Han ga meg fremføringen av klagesanger», og senere: «Han ga meg uroen. / Han ga meg raseriet. / Og heldigvis ga han meg lysten, for / den er større enn ham». Man lever farlig når man hevder at noe eller noen er større enn Gud, men det lette ordet «heldigvis» tilfører også en tyngde til påstanden. «Lysten», om det så er lysten til å leve, til å framføre klagesanger, eller om det henviser til begjær, gir (heldigvis!) en retning til uroen og raseriet. Kan Gud med viten og vilje gi oss en lyst som er større enn ham, nettopp for å oppmuntre til egen vilje og utfoldelse?
Villangers dikt uttrykker poesiens frihet gjennom ulike stiler og eksperimentering. I bokas første avdeling ser vi skapelsen fra solas perspektiv, som en brennende avsats til det som skal komme. Deretter følger «Myter / Kollektiv hukommelse» med seks fabler om Eden hvor Lilit introduseres. En vesentlig styrke ved forfatterens behandling av mytene og referansene i teksten, er at hun plasserer effektive innskudd for å sørge for at leseren henger med. Motstanden rettes altså ikke mot meg som sitter med boka i hånda, men er innbakt i skrifta.
Ordenes tilblivelse oppleves som en form for fødsel, til samme tid smertefull og vidunderlig. Ulike varianter av formuleringa «Jeg er den jeg skal bli» går igjen i et spill på Guds kryptiske erklæring «Jeg er den jeg er». Menneskets oppgave er å hele tida bli til – slik det også antydes i bokas tittel «Begynnelsen er nær». Likeså framstår Lilits, og forfatterens, kall som et uønska offer, noe hun er født til å gjøre.
Å be er å jobbe
I et av samlingens vakreste enkeltdikt, «Blåtimen (ora et labora)» skildres det kreative arbeidet i form av kvinner som vever. Tittelens parentes viser til det benediktinske mottoet «bønn og arbeid», eller «å be er å jobbe» slik Villanger skriver:
«i tråden ligger troen for
det å be er å jobbe
i otta med blå lepper
giktfrosne hender og bedrøvelseshåp
ja vi er blodfattige og tømt for jern
likevel ber vi aldri
om det mulige»
Sjøl om det er nærliggende å assosiere til verdensveven fra norrøn mytologi, er det ikke her snakk om å sy skjebner og styre liv, «vi prøver bare å klø øyeblikket på ryggen». I denne tilforlatelige og kroppslige presiseringa ligger også bokas poetikk: et forsøk på å tilfredsstille en trang, et punkt på ryggen vi kanskje ikke helt når, et øyeblikk som er nær.
Hymne og salme
I partiet ved navn «Hymner», og gjennom små drypp andre steder, kontrasteres tilblivelsen med ei senil mor som gradvis glipper. Bokas tredje og siste del, «Hvem er jeg når jeg skriver jeg / Inspirasjoner» finner vi en salme, bygd opp av korte fragmenter – inskripsjoner «til deg som ikke lenger er redd for verden slik den skal bli». «Velsigne din mors hukommelse», lyder en av dem, «som har smuldret opp som tørt brød på et fuglebrett og fraktes smule for smule opp i et reir».
Igjen skapes et slående og enkelt bilde på poetens arbeid: å samle på øyeblikk og minner for å gi næring til en ny begynnelse. Eller med Villangers avsluttende ord før solformørkelsen runder av denne kraftfulle boka: «Lovpris stillheten som oppstår når du slutter å skrive og ordene likevel kommer, bare begynnelsen er nær nok».
