Det sprudler av spille- og livsglede når The Rocking Reverend Pontus J. Back fra Vasa i Finnland og hans Gospel Express presenterer salmer og andre kristne sanger i heidundrende rockabilly-versjoner.
Nå for tiden kan vi høre rytmiske salmer på pøbb. Tradisjonelle salmer og bedehussanger er imidlertid lenge blitt omarrangert til et mer moderne musikkspråk. Allerede på slutten av 1960-tallet presenterte ten sing-koret Crossing det på sin første LP. Senere har selve dansbarheten i slike sanger blitt løftet fram av blant andre trekkspilleren Arnt Haugen på Arnt Haugens Reviderte (1982) og av gruppa Tron Erics på Perleporten (2005) – til henholdsvis polka og reinlender og mer nymotens dansbænd-musikk.
Gjett om det svinger!
Jeg var selv aldri i nærheten av å ville svinge meg til slike toner. Ikke fordi det var dårlig fremført, langt i fra, eller fordi det var synd å danse (som det var i enkelte frikirkelige miljøer da jeg vokste opp), men fordi jeg jeg aldri har likt å danse. Med Rockabilly Hymns er det klin umulig å holde bena i ro!
Pontus J. Backs lekne og høyenergiske sang og gitarspill, med bunnsolid hjelp fra fra medgitaristen Janne Hyöty, ståbass-virtuosen Johnny Hatton (fra Brian Setzers Orchestra) og trommeslageren Joona Ekross, gir blant andre «Swing Low», «Oh The Blood of Jesus», «I Saw the Light», «When We All Go to Heaven» vinger i en ny tid. Gjett om det svinger, herfra til evigheten!
Solgt til rockabilly
Før han hadde fylt ti år var Pontus blodfan av Elvis og svenske The Boppers. Da faren tok ham med på konsert med sistnevnte rockabillyband, var gutten solgt. Han visste hva han skulle bli, og hvordan hårsveisen skulle være!
Samtidig hadde en fetter fortalt ham at han var blitt gitt bort av moren sin dagen han ble født, før han et år senere kom til de som ble hans foreldre. Dette skulle komme til å plage ham; hvor kom han fra, hvem var han? Tolv år gammel begynte han å drikke.
Da han senere turnerte med musikere fra verdenskjente rockband som Lynyrd Skynyrd, Status Quo, Molly Hatchet og Whitesnake, tiltok rusmisbruket. Oppgitt av legene, og med det ene benet i graven, opplevde han – jamfør hans egen nettside – å bli reddet av Jesus i 2007. Mot denne bakgrunnen lyser albumets høydepunkt, Hank Williams´ «I Saw the Light», ekstra sterkt.
Eneste minus er at albumet kun varer 26 minutter. Fem-seks låter til hadde gjort seg.
---
Album
Pontus J. Back & Gospel Express
Rockabilly Hymns
Utgiver: Talking Music
---
Americana-gudfar
Artisten og stjerneprodusenten T-Bone Burnett, selve gudfaren til americana-bølgen, greier i en alder av 76 år å toppe en allerede fenomenal karriere med albumet The Other Side. Det virker som en ungdommelig frelsesopplevelse på nytt slår gnister.
Åpningslåten «He Came Down» slår an tonen med sitt enkle, akustisk komp og T-Bones litt rustne, men langt i fra resignerte, stemme. Det handler ikke bare om å gi ut enda et album, han har noe viktig på hjertet – og han sier det med hudløs country-blues.
Til himmels
Mannen som er døpt Joseph Henry Burnett, og som på albumet Truth Decay (1980) sang om Guds kjærlighet på «Power of Love», tar her straks opp tråden i en låt om han som kom ned til oss, forsvant opp i himmelen, men fremdeles er blant oss.
Verden er slett ikke bra («The Pain of Love»), men håpet lever («(I´m Gonna Get Over This) Some Day» i duett med Rosanne Cash). Da Bob Dylan inviterte T-Bone med på Rolling Thunder Revue-turneen i 1975, hadde han vært en del av Vineyard-menigheten i Los Angeles, som Dylan litt senere også skulle slutte seg til.
Troen, livet, evigheten
Da jeg traff T-Bone etter en konsert på Club 7 i 1983, sa han at troen var intakt, trass i møter med kristne som ville ha ham inn i sine teologiske og politiske tankesett. Hans egne tanker om troen, livet og evigheten får 40 år senere prege The Other Side, men hvor spørsmålene nå er blitt flere enn svarene.
Da Bob Dylan inviterte T-Bone med på Rolling Thunder Revue-turneen i 1975, hadde han vært en del av Vineyard-menigheten i Los Angeles
I «Sometimes I Wonder» undrer han hvor det ble av friheten til å kunne ytre seg fritt, uten å bli prakket på meninger eller bli sensurert?
At det har gått nesten 20 år siden forrige soloalbum, skyldes at T-Bone har hatt hendene fulle som produsent for Allison Krauss, Gillian Welch, Robert Plant, Jacob Dylan og en rekke andre toppartister. Som med dem, følger han også her sin egen karakteristiske «less is more»-oppskrift; hvor stemmen og tekstene støttes – og fremheves – av et forsiktig ekkobasert komp som nærmest omslutter lytteren.
---
Album
T-Bone Burnett
The Other Side
Utgiver: Verve Forecast
---
Visekunst
Med sin lune karakteristiske stemme, og selvskrevne viser for barn og voksne, har 75-åringen Geirr Lystrup i 52 år jevnlig forsynt oss med original visekunst, stort sett uten annen innpakning enn et enkelt akustisk komp. Nå utvides lydbildet.
Når vinbyggjen (faren var under oppveksten prest i Vinje) som har bodd det meste av sitt liv i Brumunddal, tar 14 av sine mest kjente viser inn i det klassiske strykelandskapet til Orkester Innlandet, er jeg først redd det skal gå ut over hans karakteristiske nærhet og intimitet i formidlingen naturen, menneskesinnet og hverdagslige og eksistensielle gleder og utfordringer.
Ny og tidløs
Midt i åpningslåten «Vals skal bli», er allerede skepsisen erstattet av glede og entusiasme over at gamle favoritter i stedet får nytt liv. Gjenhøret med «To tanter danser tango», «Vinden spør», «Sommar i september», «Egg og champagne» og «Bestefar», som det er en god stund siden jeg hørte på LP-er, oppleves som ny og tidløs balsam på sinnet.
Orkesteret vet å tilpasse seg visesangeren, som ser ut til å storkose seg. Arrangementene til Arne Dagsvik, Frode Berntzen, Staffan William-Olsson, Henning Sommerro og Sverre Indris Joner sitter som et skudd. De klassiske musikerne viser dessuten at de har erfaring med å være sjangeroverskridende. Gjestemusikerne Ole Gjøstøl (piano)og Mats Fjeld Lillehaug (trommer) kler konseptet.
---
Album
Geirr Lystrup og Orkester Innlandet
Lyden av Lystrup
Utgiver: Juni
---
