Problematiske mor-datter forhold er det flust av i litteraturhistorien. Vi finner dem lenger tilbake enn Camilla Colletts Amtmannens døtre og de vil dukke opp lenge etter Gjentakelsen av Vigdis Hjorth.
Men alenemødre opptrer sjeldnere i hovedrollen, og når de gjør det, er fremstillingene vinklet mot ulike former for utenforskap. Nyansene mangler når mødrene tenderer mot å være kasus, egoister eller misbrukere.
Derfor oppleves Elizabeth Strouts mangefasetterte debutroman Amy og Isabelle om alenemoren Isabelle og datteren berikende. Å hente fram denne debuten fra 1998 er også smart, siden overgrep og skamtematikk gir boka aktualitet. Dessuten viser Strout alt her evnen til å skildre kompleksiteten i nære relasjoner. De solide karakterskildringene debuten byr på, utvikles til større høyder utover i forfatterskapet.
Småborgerlig miljø
Med en tradisjonell allvitende forteller, får Strout frem den sosiale dynamikken i en amerikansk småby en gang i slutten av 1970-åra. Her zoomer hun inn et humørfylt snakkesalig kvinnefellesskap med klare typetegninger som drar meg inn i handlingen. Poenget er at damene knytter seg til dominante og usympatiske menn. Ungdomsopprør og kvinnefrigjøring er langt unna. Som alenemor står Isabelle utenfor middelklassens småborgerlige fellesskap.
---
Roman
Elizabeth Strout
Amy og Isabelle
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Press 2024
---
For å kompensere skaper hun en plettfri fasade, med en puritansk livsstil der datteren Amy holdes i stram lenke. Dermed er barnet full av innestengt liv og laber selvfølelse, et lett bytte for en mannlig lærers langsomme tilnærming. Fortellerstemmen dveler ved hvordan Mr. Robertsons velger seg ut Amy med en taktikk som vekker ungjentas attrå.
Stor fallhøyde
Nærstudiet av Isabelles fall når hennes mannlige sjef oppdager at Amy har et forhold til sin lærer, gjør inntrykk. I det puritanske samfunnets øyne, som i sjefens og Isabelles, står Amy igjen med skylden. Hun har jo ønsket kontakten med læreren. Ut fra dette forstokkete moralsynet påfører Isabelle datteren skam både psykisk og fysisk. I raseri skamklipper hun datteren.
Fra åpningen av romanen er Amys hår et glitrende bilde på et overgrep. Ikke bare den voksne mannens, men morens.
Skammens psykologi
Strouts roman er en mesterlig en studie i skammens psykologi. Som alenemor er Isabelle offer for andres blikk og underlagt usynlige regler som gir opphav til en perfeksjonistisk tilværelse. Først helt til slutt i romanen blir det klart i hvilken grad selvbildet ødelegges av at hun fortrenger sin egen fortid.
Helt på tampen får jeg rede på Amy er resultatet av et utenomekteskapelig forhold purunge Isabelle hadde til sin fars beste venn. Avsløringen er ment forløsende, fordi den forklarer Isabelles adferd. Men morens selvinnsikt og anger, vendingen i boka, blir lite troverdig. Den virker uforberedt og lettvint. Fortelleren har vist meg hvor traumatiserende morens handlinger mot datteren er. Det er sterkt og overbevisende.
Morens selvinnsikt og anger, vendingen i boka, blir lite troverdig
Derfor virker det som om romanen ikke er helt enig med seg selv. Kan Isabelle unnskyldes fordi hun selv er et offer? Strout vil liksom ikke avslutte i det uforsonlige faktum at selv om Isabelle gjør alt for å gi datteren en oppvekst som baner vei for et godt liv, så svikter hun. Jeg tviler på at morens overgrep mot datteren kunne passert like lett i en roman fra i dag. Siden morens sviktende gangsyn blir unnskyldt med så få ord, preges romanen av at den er nesten tretti år. Jeg tror vi så mer overbærende på foreldres overtramp den gangen.
Likevel imponeres jeg av kompleksiteten i forholdet mellom mor og datter. Moren innrømmer for seg selv at hun føler seg sjalu på datterens ungdom og evne til å elske. Det er nyanseskildringene av mor-datterforholdet som hever denne bredt anlagte realistiske romanen.
Speilinger og fordoblinger
Selv sitter Isabelle fast i årelang sverming for sin mannlige sjef. Det speiler datterens urealistiske og såre forhold til overgriperen. Flere av de andre kvinnene lever også med menn som enten bedrar dem, eller forlater dem for yngre utgaver. Syttitallets mannfolk er i Strouts optikk stort sett nokså usympatiske.
Elizabeth Strout er kjent for replikker som: «vi elsker ufullkomment» og fra debuten viser hun nettopp det. De senere romanene hennes fremstår rike på tema som ligger i kim her, som sosial klasse, fortielser og skjulte halvsøsken. Samtidig er de i Hilde Rød-Larsens norske språkdrakt uhyre lettleste. Debutromanen er også lett, men ikke like fjærlett og elegant som Lucy Barton-bøkene. Det kan skyldes at fortellerstilen oppleves unødig gammelmodig og at boka kunne vært strammere.
Strout-fans vil glede seg over denne underholdende og høyst leseverdige debuten. Nybegynnere blir nysgjerrige på forfatterskapet.
