Anmeldelser

Rasende om rasisme i Paris

ANMELDELSE: Forstemmende og tragisk om hva som skjer når en kommunal blokk rives uten omtanke for beboerne.

Regissør Ladj Ly er aktuell med en ny spillefilm fra Montfermeil, drabantbyen øst for Paris der også Victor Hugos roman Les Misérables delvis utspilte seg. Ly lyktes med debutfilmen De elendige. Den ble nominert til Oscar som beste utenlandske film i 2020.

Oppfølgeren, De uønskede, er ikke like vellykket.

---

Uønska

Film

De uønskede

Drama

Regi: Ladj Ly

Med: Alexis Manenti, Anta Diaw, Aristote Luyindula med flere

Frankrike 2023

1 time 45 minutter, aldersgrense: 15 år

---

Franske tilstander

Ly er sønn av innvandrere fra Mali og har vokst opp i Montfermeil. I De elendige fikk han godt fram hvordan barnerike familier bor i forfalne boligblokker med forsøplete lekeområder. Hvite politikere har forsømt å skape et godt oppvekstmiljø.

I Norge ønsker vi ikke «svenske tilstander» som i Stockholm og Malmø der innvandrere lever så kummerlig at det fører til voldelige gjengopprør. Også «franske tilstander» bør unngås. I 2005 satte forstedsungdommer i Paris fyr på hundrevis av biler og ramponerte butikker etter at to tenåringer av afrikansk opprinnelse døde av elektrisk sjokk da de gjemte seg i en transformatorstasjon. Guttene var blitt jaget av politiet etter et innbrudd. Opptøyene spredte seg til andre deler av Frankrike.

Trang til dramatikk

Den gang lovet franske politikere å bedre forholdene for innvandrere. Men regissør Ly viser at lite er endret. I De elendige skildret han hvordan bydelspolitiet bruker harde og rasistiske metoder mot befolkningen. I De uønskede er politikerne i gang med å rive falleferdige boligblokker uten å sørge for at beboerne får store nok leiligheter i erstatning.

Skuffelsen siger på etter hvert som handlingen blir for bastant og personene skjematiske

Et dronekamera zoomer inn på blokka med adresse Batiment 5. I en høytliggende leilighet har en bestemor dødd, og slekt og venner tar farvel med henne. Utfordringen blir å bære kisten med den avdøde ned gjennom det trange trappehuset. Heisen i blokka fungerer ikke, og lyspærene nedover i etasjene virker ikke. De sørgende må tenne mobillyktene sine for at bærerne skal kunne se hvor de går.

Men det er som Ly ikke helt stoler på at vi forstår alvoret. Midt i trappa spør en kvinne «hvordan kan vi leve og dø et sted som dette?». Replikken er symptomatisk for regissøren: Han blir overtydelig i stedet for å bruke antydningens kunst.

I en annen scene får den hvite borgermesteren i Montfermeil hjertestans akkurat idet en av boligblokkene sprenges. At hendelsene skjer samtidig, tror jeg skyldes manusforfatternes trang til ekstra dramatikk.

Pappfigurer

Jeg gikk til De uønskede med store forventninger fordi De elendige hadde et så bra manus. Skuffelsen siger på etter hvert som handlingen blir for bastant og personene skjematiske.

En hvit politiker, Pierre Forges (Alexis Manenti), blir innsatt som konstituert borgermester i påvente av et nyvalg til vervet. Han framstår som en pappfigur av ondskap og idioti. Som da han, for å hindre ungdomskriminalitet i Montfermeil, innfører forbud mot at unge mennesker kan møtes ute om kveldene. Eller da han åpenbart tar mer hensyn til kristne syriske flyktninger enn muslimske innvandrere med afrikansk bakgrunn.

Også viseborgermester Roger Roche (Steve Tientcheu), en farget mann med samme bakgrunn som beboere flest i forstaden, mangler nyanser. Han får rollen som kollaboratør med de hvite og benytter seg av korrupsjon slik lokale makthavere gjør.

Fordi Forges og Roche er skildret så ensporet, strever jeg med å tro på at kommuneledelsen kan oppføre seg så tåpelig og firkantet i møte med fattige mennesker.

Uenige

Mest løfterik i persongalleriet er den dyktige leietakeren Haby (godt tolket av Anta Diaw) som har lært seg spillereglene i møte med kommunen. Hun bor i Batiment 5, jobber på Rådhuset og hjelper innvandrere gjennom byråkratiske irrganger når de søker om oppgradering av leiligheten sin eller vil skaffe seg en ny bolig. Haby tror det nytter å arbeide politisk for å bedre forholdene og stiller som kandidat for å bli ny borgermester.

Et slikt valg er kameraten hennes, Blaz, uenig i. I ham velter mismotet fram, etter hvert også avmakten og raseriet. Resignasjonen er forståelig når vi ser hvor urettferdig beboerne i Batiment 5 blir behandlet idet alle kastes ut av høyblokka nærmest over natten. Filmen ender i en eksplosjon av raseri som skyller inn over borgermester Forges og hans familie. Det vrient å se noe konstruktivt i den langtrukne hevnscenen som følger, bortsett fra at den muligens skaper skadefryd i innvandrermiljøet regissøren kommer fra.

Mitt poeng er ikke at Ly skal presentere lykkelige løsninger på svært kompliserte problemstillinger. Men slik filmen ender, taper Habys visjon om å arbeide politisk for å komme videre.

Det finnes andre regissører og manusforfattere som takler slike dilemmaer bedre. Tenk bare på Ken Loach i Vertshuset the Old Oak der motsetningene mellom hvite briter og syriske innvandrere ble turnert på en måte som grep tak i tilskuerens følelser. Ly har ennå noe å lære om å tale til hjertet slik at raseriet ikke bare blir en påstand som hamres inn med slegge.

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Anmeldelser