Med sin bakgrunn fra billedkunsten har Toril Goksøyr og Camilla Martens markert seg som originale teaterfornyere, ofte med uvante rammer for sine forestillinger.
De har invitert til vandreteater gjennom Oslos gater, og de har plassert publikum på stillas mange meter over bakken for å gi et fugleperspektiv på scenefortellingen.
Slik blir teateret som et levende bilde vi titter ned på (eller beveger oss igjennom), samtidig som stemmene kommer tett. Å utstyre publikum med hodetelefoner som gir oss replikkene rett på øret, har nærmest blitt kunstnerduoens signatur.
---
Teater
MomA
Av Goksøyr & Martens
Regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens
Lysdesign og rom: Ingeborg Staxrud Olerud
Lyddesign: Sigrun Merete Mongstad og Lewis Keller
Komponist: Gaute Tønder
Spoken word: Jae Nyamburah
Skuespillere: Trine Wiggen, Jae Nyamburah, Thea Lambrechts Vaulen, Oddgeir Thune
Det Norske Teatret, Scene 3
---
I MomA får ikke dette grepet like stor effekt, og føles nesten unødvendig. Vi sitter allerede tett på, nærmere bestemt på selve scenen. En gigantisk, kvadratisk lysrigg er senket ned og fyller scenerommet. Ved å plassere publikum rundt denne blir vi umiddelbart trukket inn i forberedelsene til en forestilling som snart skal finne sted. Lyd og lys testes, scenografien tar form foran øynene våre.
Et sceneliv
Inn i dette verkstedet av et sceneliv kommer Sigrun (Trine Wiggen) for å få livet sitt «på rett kjøl». I en alder av 50 + sliter hun ikke bare med hetetokter, men også den gnagende vissheten om at hun blir stadig mer usynlig.
Forestillingen er siste del av Goksøyr & Martens mildt sagt ambisiøse prosjekt. Over en ni års periode har de satt selve livet under lupen, med et ønske om å skildre overgangene i livet fra fødsel til død. Mens 11 år tok for seg barndommen handlet forestillingen GÅ om livets avslutning, for å nevne noen.
Denne gangen er det overgangsalderen så vel som overganger i familie- og yrkesliv det kretses rundt.
MomA peker på hvor sårbare det gjør oss når arbeidet blir en så stor del av vår tilværelse og identitet
Sigrun har en karriere som dramatiker på hell og et barn som plutselig vender henne ryggen og selv gjør suksess. Stykkets tittel som henspiller på Museum of Modern Art, gir også assosiasjoner til det å være en god mor, som en slags A-utgave av «arten». Sigrun er ikke mor på ekte, men har fungert som mor for Makena, som egentlig er barnet til søsteren. Nå er niesen i ferd med å gjøre internasjonal teaterkarriere, og kan ikke huske at hun har lovet Sigrun å få sette opp på teateret hun driver.
Hjemløs
Med skuespillere som evner å nå igjennom uten store fakter, og med et spill så tilforlatelig at du føler deg som flue på veggen til noe som virkelig finner sted, suges vi inn i et univers og en følelse av hjemløshet, som man kan kjenne på i livets overganger.
I likhet med tidligere forestillinger tar Goksøyr & Martens utgangspunkt i sanne historier. Denne gangen har de intervjuet 15 kunstnere i ulike aldre. Med virkeligheten som råmateriale blir vi vitne til spisse albuer og posisjonering, som denne bransjen ikke er alene om å ha.
Å bli oppslukt av jobben er noe mange kan kjenne seg igjen i. MomA peker på hvor sårbare det gjør oss når arbeidet blir en så stor del av vår tilværelse og identitet, men stykket utfylles med litt for utydelige bi-karakterer. I rollene som scenograf, lys- og lyd-designer har ikke Oddgeir Thune og Thea Lambrechts Vaulen nok å spille på.
Det er hovedpersonens gnagende følelse av at arbeidsløs er det samme som hjemløs, som treffer.
Komplekst oppgjør
I relasjonen mellom «mor» og «datter» blir vi vitne til et komplekst oppgjør.
Med et scenenærvær som ikke glipper, får Trine Wiggen frem en tilslørt sårbarhet. Bak fasaden aner vi at identiteten som omsorgsperson så vel som dramatiker er i ferd med å gå fullstendig i oppløsning. Mens Makena bærer på en lengsel etter å fri seg fra henne og stå på egne bein. I Jae Nyamburahs tolkning blir hun ikke bare suveren, vi ser også en barndom full av sår som må leges.
Autentisk klangbunn
At kunstnerduoen ofte baserer forestillingene sine på samtaler og virkelige hendelser, gir en ekstra klangbunn til teateret og reiser spørsmål som angår. Kan man gjøre krav på et annet menneske? Hva avler følelsen av å bli forlatt? Når står man i gjeld til noen?
Selv om MomA´s form ikke er like spenstig eller emosjonelt gripende som tidligere forestillinger, klarer Goksøyr & Martens å si noe interessant om hva som skjer når relasjoner rykkes ut av sine vante spor, om våre evinnelige, vaklende forsøk på å være sammen.
