Vi dras mot havet, er det ikke sånn? Kanskje for å vende hjem. Havet er både beroligende og skremmende.
Henie Onstad Kunstsenters utstilling Atlanterhavet forsøker å gripe om nærmest alt hva vårt hjemlige osean rommer av natur, kultur og myter. Det er ordentlig ambisiøst. Heldigvis er dykkene stort sett treffsikre og innbringende for oss som kommer for å se.
Kuratorene har hentet inn et imponerende antall kunstnere fra nåtiden og tilbake til 1700-tallet. Faktisk skulle dette prestisjeprosjektet egentlig stå ferdig i 2020, men koronapandemien gjorde om på de planene.
Kunst og vitenskap
Museet har klokt nok delt inn i tema fremfor kronologi. Bolker som kartlegging og utvinning, romantikken og havet, migrasjon og kolonialisme og havets økologi skvulper inn i og utfyller hverandre.
Det er rett som det er spennende når kunst og vitenskap møtes, og i denne utstillingen gjøres det på mange forskjellige måter. Her er forseggjorte sjøkart fra 1500-tallet ispedd sjømonstre (perfekt for å holde fienden på avstand). Og her er helt nye verk som henter inn naturens eget kretsløp, som Toril Johannessen og Marjolijn Djikmans Liquid Properties fra 2018.
Djikman og Johannessen – sistnevnte er årets festspillkunstner – har satt opp en metallstruktur med glasskolber fulle av sjøvann, hentet fra bukten utenfor museet. Inne i kolbene får forskjellige former for mikroliv utvikle seg fritt. Verket minner om noe man kan finne på et laboratorium, og har også i seg et element av tilfeldighet – «la oss se hva som skjer».
---
Utstilling
Atlanterhavet. Myter, kunst, vitenskap
Henie Onstad Kunstsenter
Kuratorer: Stefanie Hessler, Knut Ljøgodt og Susanne Østby Sæther
26. april–15. september 2024
---
Ikke rart, forresten, at kunstnere interesserer seg for i marinbiologi. Bare tenk på alt det, kremt, vanvittige som tross alt finnes der nedi dypet, selv når vi holder fortidens fantasimonstre på avstand: marulker med lykt på snuten, enorme blekkspruter med hjerner i armene.
Eller hva med håkjerringa, som kan bli 512 år gammel?
Inn i haiens øye
Håkjerringa har i alle fall fascinert den danske kunstneren Marie Kølbæk Iversens. I videoinstallasjon Rovhistorier tar hun oss med inn i øyet til denne haien, som svømmer omkring utenfor norskekysten. Forskerne gjør målinger i øyelinsen for å datere alder, ettersom den ikke skiftes ut.
I havet finnes det altså øyne som har eksistert siden Columbus dager
I havet finnes det altså øyne som har eksistert siden Columbus dager, slik kunstneren selv var inne på under pressevisningen.
Videoinstallasjonen får følge av en performance der Kølbæk Iversens synger bortglemte folkesanger om havet fra egne hjemtrakter i Vest-Jylland. Smakebiten vi fikk, gjorde verket mer sanselig og nærværende.
Rovhistorier, som er laget som et bestillingsverk, er ganske representativ for utstillingen som helhet: Det tar opp i seg vitenskap, myter og kulturarv, så vel som å advare mot utbytting av naturen.
Liten mot havet
Lite av det som omgir oss er så myteomspunnet som det blå dypet. De voldsomme kreftene går igjen i Bibelen, der havet gjerne fremstilles som en latent trussel. Et sted der uhyret Leviatan holder til.
Det mektige og uregjerlige, men også vakre og suggererende, finnes også i romantikkens fremstillinger av det nordlige Atlanterhavet. Utstillingen trekker tråder mellom norske Peder Balkes bilder fra Nordkapp til britiske John Constable og ikke minst J.M.W. Turners abstraherte og lysfylte kystmotiver. Maleriene gir fine pusterom mellom de mer idéstyrte samtidskunstverkene.
Kun fem prosent av havet er så langt utforsket. Slik blir havet et bilde på alt det vi ikke forstår, og på hvor små vi er. Bitte liten er også Iver Jåks Liten Hàldi. I samisk tradisjon kan Háldi forstås som en skytsånd som holder til i under jorda, i fjell og i sjøen. Figuren er laget av jerntre og horn, og ligner en båt med en sjøfarende oppi.
Liten Hàldi binder mennesket sammen med omgivelsene, og minner oss om hvor sårbart alt er
Jåks figur har noe hellig og samtidig veldig taktilt over seg. Her møtes håndverket, naturen og det spirituelle. Liten Hàldi binder mennesket sammen med omgivelsene, og minner oss om hvor sårbart alt er.
Klima og næring
Klimaendringene spiller inn i omtrent alt vi mennesker foretar oss nå. Sånn er det også i havutstillingen, om enn mest som et premiss som bare er der. Samme helg som den åpnet, slapp Miljødirektoratet en ny rapport om havstigningens betydning for Norge. Den viser at det meste av kysten vår vil bli rammet, dersom den globale oppvarmingen ikke bremses. Flere områder kan med tiden bli liggende under vann.
Burde klima vært et tydeligere tema i flere verkene som er valgt ut? Jeg tror spekteret av tolkningsmuligheter heller er en styrke, slik som i David Zink Yis Untitled (Architeuthis). Skulpturen er en avstøpning i keramikk av en svær, strandet akkar i forråtnelse. Den tunge kroppen ligger i en diger pøl av blekk – eller er det oljesøl?
Også Yis skulptur står i spenn mellom ærefrykten og det uhyrlige, les kraken i gammen folketro, og det forgjengelige og sårbare ved økosystemet vårt.
Andre former for sårbarhet finnes i kunsten som berører vilkårene til dem som lever av havet, og som er bosatt langs kysten. Her må Allan Sekulas fotoserie Fish Story nevnes. Bildene gir innblikk i livet til folk som leverer arbeidskraft til den moderne shippingindustrien.
Kroppen er et kart
Havet har gitt koloniserende makter tilgang til nytt land. Pia Arkes (1958–2007) svart-hvitt fotografier, blant annet av sin venns arrete overkropp etter brystfjerning, retter søkelys mot Danmarks kolonialisering av Grønland. Bildene er på den ene siden nøkterne og dokumenterende, på den andre siden ladet med individualitet og levd liv. Noen av dem viser danske bøker og plansjer fra kolonitiden.
Arkes kunstnerskap er gjenstand for økt oppmerksomhet nå, og i Norge ble den første separatutstillingen vist i Trondheim i 2019. Ut fra det lille som er presentert her, medregnet videoperformancen Arctic Hysteria, er det er ikke vanskelig å forstå hvorfor.
Det postkoloniale blikket og oppgjøret med fortidens overgrep er en råd tråd hos flere av kunstnere. Atlanterhavet fraktet slavehandelen mellom det afrikanske og amerikanske kontinentet, noe både Dineo Seshee Bopape og Sondra Perry berører i sine videoverk.
Her og nå
Faren med sånne omfangsrike mønstringer som Atlanterhavet, er selvsagt at de kan kjennes overveldende, som havet selv. Her skal nær sagt alle dører åpnes, fra Nordsjø-dykkernes skjebne til homoerotikk i det tidlige 1900-tallets vitalisme, for å ta noe av det som ikke alt er nevnt. Sjansen for at sansene holdes skjerpet, er likevel gode: Oppsettet er ryddig og formidlingsgleden stor. Mange av verkene har en x-faktor som gjør at man automatisk dras mot dem, og vil lese hva som står.
Én innvending på tampen: Joan Jonas’ fisketegninger kommer ikke helt til sin rett, der de henger fra taket og leder vei inn i utstillingen. Inntrykket er litt banalt og intetsigende, all den tid kunstnerens bakenforliggende prosjekt fremstår som så solid.
Henie Onstad lykkes uansett med å binde sammen fortid, nåtid og fremtid i en utstilling som virkelig kjennes aktuell. Det overveldende og mektige møter det sårbare og truede. Det er bare å la seg drive med.
