Rørende om å bli kaptein i eget liv

Det er tjue år siden moderne folkevandringer virkelig nådde kinolerretet. I mars 2004 kom Beautiful Country av Hans Petter Moland. Filmen skildret de umenneskelige forholdene for vietnamesere som lot seg smugle over havet til USA. Ikke få ble lempet over bord som døde kropper før de nådde drømmenes land. Like etter kom regissør Michael Winterbottoms parallell. I In This World fulgte han to afghanske flyktninger som dro fra Pakistan til England. Molands epos var en spillefilm, Winterbottoms en arrangert dokumentar. To amatørskuespillere reiste fra en flyktningleir i Peshawar. Ikke alle medflyktningene overlevde ferden fra øst til vest. Det var fælt å se hovedpersonen henge seg fast under en trailer gjennom tunnelen fra Frankrike til England.

Siden da har det kommet mange beretninger, i film og bokform, om menneskers strev for å komme unna krig og konfliktsoner eller virkeliggjøre drømmen om et bedre liv.

---

Film

Io Capitano

Drama / Spenning

Regi: Matteo Garrone

Med: Seydou Sarr, Moustapha Fall, Issaka Sawagodo, Ndeye Khady Sy med flere.

Italia, Belgia 2023

2 timer 1 minutt, Aldersgrense: 12 år

---

Magisk filmspråk

Kan regissør Garrone si noe nytt om flyktningestrømmene som vi ikke har sett før? Jeg var først i tvil, men regissøren lykkes et godt stykke på vei.

I Dakar i Senegal tar de to 16-årige fetterne Seydou og Moussa jobber i skjul for mødrene sine for å tjene nok til å dra til Europa. Da den ene moren finner ut hva guttene har planlagt, utbryter hun: «Likene ligger strødd i ørkenen, havet er fullt av druknede. Ikke reis!»

Guttene er svært aktive i et kreativt musikalsk miljø. Hvordan de akkompagnerer og synger mens søstre og venninner kledd i fargerike klær danser intenst ute på gata, er livlig skildret. Rikdommen i den rytmiske og musikalske utfoldelsen blir likevel overskygget av at Seydou og Moussa skammer seg over å bo trangt og fattigslig. De tror ikke at de har en framtid som musikere i Senegal. Nå innbiller de seg at de kan skape seg en større karriere i Europa. Etter å ha fått støtte fra en tradisjonell religiøs landsbyleder ignorerer de morens advarsel og drar av sted.

Faren med filmer som skal synliggjøre menneskelig lidelse, er at personene blir redusert til stakkarslige ofre

Hvilke strabaser de to møter på vei gjennom Sahara til Libya og videre til Sicilia, skal ikke røpes. Et fascinerende grep er at regissøren lar et realistisk filmspråk gli over i magiske drømmescener. Senegalesisk musikk akkompagnerer i et bredt følelsesregister, i begynnelsen lystig, etter hvert vemodig. Det er godt laget.

Grufull kynisme

Det jeg ikke kan huske å ha sett skildret like sterkt i tidligere filmer om flyktninger, er den ekstreme kynismen til menneskesmuglere i det lovløse Libya. Garrone får det fram i en rystende torturscene. Han viser dessuten hvordan uskyldige mennesker behandles som kveg og selges som slaver.

Faren med filmer som skal synliggjøre menneskelig lidelse, er at personene blir redusert til stakkarslige ofre. En slik kritikk rammer ikke Garrone. Det skyldes to utmerkede amatørskuespillere – Seydou Sarr og Moustapha Fall – som klarer seg ypperlig i rollene som hovedpersonen Seydou og fetteren Moussa. Særlig Sarr framstiller en gutt som får revet i stykker sine illusjoner, men likevel ikke gir opp. Han vil ta styringen over egen skjebne og gjør det med stolthet.

Garrone dikter inn flere gode hjelpere. Deres humanisme og solidaritet står i en rørende kontrast til brutaliteten hos utbytterne i Libya.

Ung kaptein

Garrone lykkes dermed i å få meg på parti med Seydou i hans kamp for å berge seg selv, Moussa og medflyktningene som venter på å bli fraktet i båt fra Libya til Italia. Igjen blir menneskesmuglernes kynisme tydelig – de plasserer emigrantene i en rusten holk, lar en uerfaren tenåring styre skuta og bryr seg ikke om hvordan overfarten går.

Selv skulle jeg ønske at de aldri hadde reist. Men filmen skaper en respekt for mennesker som vil lage seg en framtid et annet sted. Som vil bli kaptein i eget liv.

Samtidig savner jeg at Garrone ikke tviholder enda mer på styrken i kulturarven som Seydou og Moussa representerer gjennom sin musikalske kompetanse. Han kunne videreført det magiske filmuttrykket fra vandringen gjennom Sahara og brukt det til å løfte fram rytmene, tonene og fargene i den senegalesiske tradisjonen som de bør hegne om. Da kunne regissøren gjort oss mer skeptiske til et verdihierarki der Europa og dets rikdom troner øverst mens afrikanske tradisjoner assosieres med fattigdom, mangler og elendighet.

For enkel slutt?

Garrone ender dramaet i en optimistisk tone. Det plager meg likevel at han avslutter med seier for enkeltindividene uten å synliggjøre hvor vanskelig det vil bli for dem å klare seg i Italia. De fleste afrikanske flyktninger havner på bunnen i det italienske arbeidsmarkedet. I hodet mitt lurer kunnskapen om hvor urettferdig systemet er i europeiske land, hvor stor forskjellen på rik og fattig er, hvor mye rasisme det finnes, og hvor beinhardt Seydou og Moussa må jobbe for å bli anerkjente musikere fra Afrika som tar vare på sin kulturarv.

Men med hvilken rett kan vi be om mer tragedie etter en slik reise som denne filmen forteller om?