Motlyd i forvirringens tidsalder

Musikk kan brukes til å rope om hjelp. Det trenger ikke å være revolusjon, men det kan være det.

Revolusjon trenger ikke være blodig. Det kan for eksempel være å sette mykt mot hardt i kunsten, skjønnhet mot uhygge. Er ikke den vakreste delen av musikkrepertoaret i virkeligheten en protest mot det heslige? En stille revolusjon, som tenner hjertet til kamp. På sin usynlige måte.

---

Konsert

Refleksjoner i mørket

OSLO KONSERTHUS

Yeol Eum Son (piano)

Oslo Filharmoniske Orkester, dirigent Eivind Aadland

Frédéric Chopin

Ludwig van Beethoven

---

Verdienes krise

Slik tenke jeg da den makeløse og karismatiske koreanske pianisten Yeol Eum Son, Oslo Filharmoniske Orkester og Eivind Aadland hentet ut det tandreste, det myndigste i Chopins andre pianokonsert denne uken. Chopin som flyktet fra Polen i protest mot Russisk beleiring av Warshawa og skrev et av sine mest kjente verker, Revolusjonsetyden – og Beethoven, som talte undertrykkelse og urettferdighetens sak i symfoniene, de sto på skjønnhetens side, uansett.

Mer synlig kan verdienes krise neppe bli – dert hele ble solgt til oss som en forbedring torsdag. I det minste et håp.

Dypeste alvor

Dirigenten Eivind Ådland tar musikken på alvor, han flyter aldri til overflaten og blir kitsch. Han holdt fast i en tolkning som søkte ly for det moderne kaos, nesten av rituell karakter, som et skjold mot tvil og usikkerhet. Jeg liker det. Jeg tror på det. Skjønnheten og gleden igjen, mot det politisk harde.

Ikke det at verken Beethoven eller Chopin var «politikere», Gud forby. Men hva er politikk, annet enn skille det sanne fra det løgnaktige. Uansett – visst fikk vi en leksjon i Konserthuset. «Musikk er den vakreste av alle verdener», skrev Chopin i et brev. Det finnes alltid noe i bak tonene, noe som er mer enn toner. Dette «bak» fikk vi et eksempel på torsdag. Det var en gnistrende livsfølelse.

Forbudt i Kina

Et eksempel: Av alle komponister spilles Beethoven over alt i Kina for tiden. En anakronisme? Neppe. Visst er han en utfordring for pianister som vil noe i et land som «eksporterer» flest toppmusikere. Det har til og med vært konkurranse om hvordan det navnet uttales: Peidekefen, Beidufen, Huatuofen, Fidefen, Baidihoufen, Peituowen, Peidehuafen, Beituofen – Beiduofen. Til tider har han vært forbudt i, tross popuariteten. Eller kanskje derfor – Beet­hoven levde ut holdningene sine, han sang bokstavelig talt ut. Han hadde det vanskelig med autoriteter, politiske som andre.

Ja, hvor har du den, musikken? Skal vi kalle det en motlyd fra Oslo–filharmonikerne denne uka. Nok ikke bevisst, for det var naturligvis en «medlyd». Men musikken har alltid sine veger. Du vet aldri hvor du har den. I forvirringens tidsalder.