Den gamle mannen og ungdommen

Han kunne vært oldefaren deres, Tor Åge Bringsværd. Altså til ungdommene som skal lese den vesle romanen på knappe 200 sider, undre seg over den fartsfylte tittelen La oss velte hele byen! (ja! Med utropstegn!), bla i den for å sjekke kapittellengde, om den er illustrert – og la seg overbevise. Eller ikke.

---

Ungdomsroman

Tor Åge Bringsværd

La oss velte hele byen

187 sider, Cappelen Damm 2024

---

Kanskje tenker de på at denne forfatteren har de lest mange bøker av før – om Karsten og Petra, trollet Tambar – kanskje også om sjøormen Ruffen. Det er den Bringsværd dagens ungdommer kjenner.

Nå gir han dem fabelprosa med anarkistiske tilsnitt.

Til lesere i krise

Blant Bringsværds over 200 utgivelser manglet det altså en ungdomsroman. Det er interessant at han gir seg i kast med denne sjangeren, for ungdomsromanen er i en slags krise. I tillegg leser norske barn og unge mindre og dårligere enn før. På nettstedet denboka.no har norsk ungdom i mange år anmeldt alle norske ungdomsbøker. Anmeldelsene viser at ungdomsleserne blant annet ønsker seg følgende: Lite utenomsnakk. Spenning. En avsluttet fortelling, så de får vite hvordan det går. En gjenkjennelig historie, helst ganske realistisk. Boka bør ha tema ungdom er opptatt av og et språk de kjenner seg hjemme i.

Norske ungdomsbokforfattere leser disse anmeldelsene med lupe, og noen av dem innretter skrivingen sin etter hva norsk ungdom vil ha. Hvordan lykkes Bringsværd her?

For det første overrasker han. I det som for mange voksne lesere er kjent Bringsværd-stil, vrir og vender han på ord og skaper nye meninger, i tillegg trekker han inn betydningen av myter, religion og kunst. Dette står kanskje ikke øverst på ungdommenes ønskeliste - likevel tror jeg han treffer ganske godt. Men jeg tror også boka oppleves utfordrende i deler av formspråket.

Dette er det herlige med Bringsværd, at han fortsatt fabulerer

Velkommen til kaos

Hvem er menneskene når vilkårene for eksistens er endret? spør Bringsværd i La oss velte hele byen!. Handlingen foregår på kjent, men samtidig ukjent territorium. Mange år frem i tid er Europa slik vi kjenner det ødelagt av krig, pest og giftregn. Men noen mennesker finnes fortsatt. De opererer i små, nomadelignende samfunn, eller i store byer.

Boken følger Aivar, som tilhører grevlingstammen, og Vira, som bor i Berlin. Felles for de to, som ikke vet om hverandre og knapt møtes, er at tilværelsen brått og uforvarende snus opp/ned, og de må navigere i nytt landskap og under nye vilkår. Kanskje ikke så uvanlig i fabelprosa – men forskjellen her er at det ikke finnes noen plan eller retning for skjebnene deres. Den må de velge selv. Ingen ting er logisk, det som er tapt, er tapt, og det finnes kanskje ikke noen redning. Velkommen til kaos, advarer Bringsværd.

Her ligger det som kan være bokens fascinerende og utfordrende aspekter for en ung leser: Det går ikke nødvendigvis bra. Det som skiller liv fra død, er flaks. Maktsyke og kaos gir en svikefull verden. Bokens form følger dette svikefulle: Vi brytes opp i lesingen, vi får ingen sammenheng alltid. Vi vet ikke hvor vi skal.

Herlig fabulering

Men: Historiefortellingen er effektiv. Vekslingene mellom Aivars og Viras historier er likevel ikke heseblesende, leseren får bli hos Aivar og Vira lenge nok til å komme innunder huden på dem. Selve historien skrider frem med lite utenomsnakk. Bringsværd leverer stramt og intenst: Kapitlene er korte, historien tar stadig uventede skift, og faren menneskene befinner seg i, er til tider stor. Slik holder Bringsværd spenningen oppe og frister leseren videre.

Dessuten er han morsom når han skriver om vår tid:

I gamle dager trodde mange på de rareste ting, som at det gikk an å fly til månen og at en mann med langt, hvitt skjegg ble spikret fast til et tre, men gikk igjen som et rødt spøkelse hver jul og skremte alle barn til å legge seg tidlig.

Alle trenger å lære mer historie, for å forstå hvordan det var før og hvorfor alt er blitt som det er blitt.

Dette er det herlige med Bringsværd, at han fortsatt fabulerer. At han lager nye navn på byer og fenomener og slik forskyver den virkeligheten vi kjenner inn i et spor som åpner opp for tanken. Det siterte avsnittet er Bringsværd i et nøtteskall: Vi trenger å kjenne historiene våre for å forstå. Ikke bare den historiske historien, men fortellingene våre. De er de viktigste, for de forteller om menneskenes indre.

Tyggemotstand

Det er ingen avsluttet historie Bringsværd byr på. Ruffen lærer seg ikke å svømme, Karsten og Petra kommer ikke hjem fra barnehagen slik de pleier. Boken er likevel gjenkjennelig i det at alt står på spill, slik det er å være ung, slik det kanskje kjennes med den retningen verden beveger seg i.

Vi møter ikke ungdommenes hverdagsspråk, men et språk som passer til fortellingen det beskriver. De løse trådene er mange, og boken kunne med fordel vært lenger og mer utbrodert. Den er som en pirresnutt, man kan få lyst på mer. Mest av alt fordi bildene er virkningsfulle og fordi Bringsværd skriver om en verden som er så lik vår, bare forskjøvet inn i fabelprosaen.

For her står ikke byene stille, de ruller omkring på larveføtter, store og truende. Her er teknologien kommet langt selv om verden nærmer seg bristepunktet – men menneskene er, fortvilende nok, de samme.

Det som står fast, det menneskene fortsetter å drive med, er å skape historier gjennom teater, ritualer og bortgjemte biblioteker. Drivkraften i fortellingene er lyset når verden er kaos og mørke.

Det er kanskje dette Bringsværd forsøker å si til ungdommen: At gjennom historiene våre skaper vi oss håp.