Anmeldelser

Det finnes ingen «homofilisak»

ANMELDELSE: Siri Sunde har skrevet en rystende og maktkritisk bok som inviterer leseren til å løfte blikket fra teksten og se på vår nære kirkehistorie med et nytt blikk.

---

Sunde

Sakprosa

Siri Sunde

Mellom kirken og kjærligheten

366 sider, Pitch forlag 2024

---

Bakgrunnen er velkjent: I forkant av ansettelse som prest i Hamar bispedømme, blir Sunde avkrevd å avlegge et løfte om å ikke inngå partnerskap mens hun arbeider som prest. Hun får ingen forvarsel. Hun får ikke tilbud om bisitter. Hun får ingen betenkningstid. Det finnes intet juridisk grunnlag for å avkreve et slikt løfte.

Livet endrer seg, og Sunde ønsker å inngå partnerskap. På dette punktet tilfører hennes nye selvbiografi ny kunnskap som i liten grad er kjent for offentligheten. I boken kan vi lese om samtalene med ledelsen i Hamar bispedømme i forkant av ansettelsen, og biskop Rosemarie Köhn som sier at løftet «skal i hvert fall aldri bli brukt mot deg».

Men når partnerskapet inngås, kaster ledelsen ved bispedømme Sunde under bussen i den mediestormen som følger.

Løftebryter

Nå er det glemt at Sunde har informert i forkant, at løftet aldri burde vært inngått og Köhns ord om at det ikke skal bli brukt mot Sunde. I stedet blir det fremstilt som at det er Sunde som er en løftebryter: «Jeg hadde brutt et løfte, og partnerskapet vårt var skjedd nærmest i regi av Åpengruppe og de homofile selv».

Med andre ord iscenesetter ledelsen ved bispekontoret seg selv i mediedebatten som «the good guy», mens Sunde tvinges inn i en rolle som «the bad guy», og fremstilles som en statist i eget liv. Sunde skriver om hvordan det å bli presset inn i denne rollen i offentligheten av både biskop og stiftskapellaner, var som «å bli dolket i ryggen».

Absurd kammerspill

Beskrivelsen fra innsiden av tiden som permittert fra sin egen jobb er som å lese et absurd kammerspill. Bortsett at dette ikke er fiksjon, men virkelighet: «Prestekontoret lå i presteboligen, og det hendte stadig at vikarene tok kontakt med meg med spørsmål om ulike ting (…) Det hente også at vikarene ikke tenkte på å gå ut av kontoret og ringe på døren, men gikk fra prestekontoret og rett inn i stua vår».

Sunde skriver også om hvordan hun er med i det lokale sangkoret og deltar som korist på de samme gudstjenester hun ikke kan være prest på. Og som saksbehandler på bispekontoret blir permitterte Sunde satt til å håndtere korrespondanse mellom bispedømmet og folk som skrev til biskopen om Sunde selv.

Beskrivelsen fra innsiden av tiden som permittert fra sin egen jobb er som å lese et absurd kammerspill.

Da Siri Sunde får tilbake jobben, er gleden stor, både i heimen og i bygda, og i majoriteten av den lokale kirken. Men det var annerledes blant noen av kollegaene. Hun beskriver stemningen på den første prostisamlingen for prester som «trykket. Det ble gjort klart at dette var tungt for fellesskapet. Da tok jeg ordet og at det faktisk var tungt for meg også. Etter en stund reiste en av kollegaene seg og løp gråtende ut. Ingenting mer ble sagt».

For sent for Köhn

Boken viser også hvordan Sunde i nyere tid oppsøker staben ved bispekontoret for å konfrontere dem med sin handlemåte. De angrer, og skylder på dårlig «samspill» på bispekontoret, og at de «fomlet og lette etter ord og handlinger i en anspent og uoversiktlig tid (…) et uoversiktlig landskap».

Dessverre er det for sent å spørre en av de viktigste aktørene i saken rundt ansettelsen av Siri Sunde, nemlig biskop Köhn. Det er et under at Sunde holdt ut og sto klar til å ta imot jobben og behold den, da til slutt Köhn tok konsekvensen av sitt eget standpunkt i dokumentet «Tro mot sannhet i kjærlighet» i 1999. Her erkjenner Köhn at løftet aldri burde vært avkrevd.

Köhn står fortsatt støtt på sokkelen utenfor Hamar domkirke etter denne boken, i kraft av å være Norges første kvinnelige biskop og viktig støtte for skeive. Men det er verdt å spørre om minnet etter Köhn hadde vært annerledes, om Sunde ikke hadde orket å stå i det mediekjøret og den dårlige behandlingen hun ble utsatt for. Slik sett burde Sunde også stått der på sokkelen, ved siden av Köhn. Kanskje burde også flere stått på den sokkelen sammen med Köhn. For det var mange som støttet Sunde, og slik gjorde at hun orket å fortsette: Åpen kirkegruppe, bygdefolket, menigheten. Og Ragnhild Hellemo, Krf-politikeren og seksbarnsmoren, som allerede på Kirkemøtet i 1997 foreslo at faglige meritter skulle være eneste kriterium for ansettelse.

Rystende

Siri Sunde har med andre skrevet en bok som viser hvor rystende dårlig skeive har blitt behandlet i Den norske kirke. Men hun har også skrevet en bok som inviterer lesere til å løfte blikket fra teksten og skue utover den virkeligheten vi som Den norske kirke har skapt.

Det gjør at boken etterlater seg en etterklang, i form av minst tre spørsmål.

For det første: Hvorfor er det partnerskapet – den formelle og juridiske dimensjonen ved en kjærlighetsrelasjon – som utløser krisen for kirken? Alle visste at Sunde og Eleanor var et par. Likevel var det partnerskapet som utløste reaksjonene. Har kristen seksualetikk i praksis hatt noe overflateaktig og utvendig over seg? Hva hadde skjedd om den underliggende drivkraften i kristen seksualetikk de siste 40 årene hadde handlet om innholdet i relasjoner? Hva om de heller ble spurt om mennesker har det godt i sine nære relasjoner? Hvis dette hadde vært tilfelle så ville kanskje Vårt Land sluppet å publisere hjerteskjærende leserinnlegg om pliktsex innenfor rammen av kristne menigheter?

Oslo-biskopen Andreas Aarflot gjorde medbiskop Köhn og øvrige ansatte på bispekontoret til marionetter for egen linje.

Stor lidelse

For det andre: Sunde bekrefter Köhns ord fortelling fra Gry Espedals Köhn-biografi (2007), om at det var Oslo-biskopen Andreas Aarflot, ikke Köhn selv, som var opphavet til løftet Sunde tvinges til å avlegge. Med andre ord: Aarflot gjorde medbiskop Köhn og øvrige ansatte på bispekontoret til marionetter for egen linje.

Fra før av vet vi at Aarflot i sin bispegjerning tok beslutninger som førte til stor lidelse for enkeltmennesker, skjøv mennesker bort fra kirken og satte Den norske kirke i vanry i samfunnet. Eksempler her er behandlingen av Helge Hognestad. Og at presten Marit Skjeggestad ble nektet ordinasjon med den eksplisitte begrunnelsen at hun fikk barn uten å være gift med barnefaren. Skjeggestad har tidligere vært anonym, men har gitt tillatelse til identifisering i denne anmeldelsen.

Hvordan kom vi som kirke dit, at én toppleder kunne behandle medarbeidere både under ham og ved siden av ham i hierarkiet slik, over to tiår?

Sunde

Fetisjering

For det tredje: Hvordan kunne et partnerskap mellom to nesten 40 år gamle velutdannede, hyggelige kvinner som var samfunnsstøtter i sitt lokalmiljø, utløse den reaksjon som det gjorde?

I et historisk lys er det ubegripelig at det kunne skje. Når det var det som skjedde, er det grunn til å spørre om denne fetisjeringen av seksualitet gjør at kirken sett utenifra fremstår usedvanlig opptatt av sex og seksualitet, spesielt når det handler om homofili.

Et fint punktum

Det såreste og sterkeste ved Sundes bok er at den viser at det ikke finnes noen «homofilisak». Ved å komme tett på Sundes høyst ordinære privatliv, som skolegang, foreldre og tantebarn, hennes evnen som sjåfør, firbente venner, forkjærlighet for julekrybber og gleden over å gå av med AFP, blir det tydelig det finnes ingen og har aldri fantes noen «homofilisak» i Den norske kirke.

Problemet har aldri vært de skeive. Sunde – og andre skeive – er vanlige mennesker som aldri har hatt noen «sak» med verken skeiv kjærlighet eller Den norske kirke.

Problemet er at heterofile har kjent seg berettiget til å gjøre seg selv til den udiskutable normen og vurdere skeive som avvik fra normen. Sundes bok viser at Den norske kirke har hatt en «heterofilisak». Nå er det er på tide å avslutte «heterofilispørsmålet» i Den norske kirke, og Siri Sundes bok kan være et fint punktum for denne merkelige debatten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser