Lite plass igjen til Kristus

Forestill deg at du kommer i snakk med en litt kjent mann som du tror kan si noe interessant om et tema du bryr deg om. Ganske snart skjer noe pussig: Han begynner plutselig å snakke ulidelig sakte og med tilgjort tydelighet. Han forklarer at han nettopp sa noe svært viktig; det var avgjørende at du fikk anledning til å dvele over det. Kanskje han også skulle repetere setningen, «helt til du kjenner virkningen av den – og til du kan forestille deg hva ordene i vid forstand kan bety for verden, for historiens gang og for deg selv»?

Dette presterer den amerikanske fransiskianerpresten Richard Rohr å skrive i Den universelle Kristus, en bok der han forsøker å vise oss hvem og hva Kristus egentlig er. For å få det til, finner Rohr det for godt gjennom hele boken å utheve egne setninger som om de var kilder til guddommelig innsikt. Og hadde de faktisk vært det, hadde det kanskje vært greit nok. Men i beste fall utgjør setningene en strøm av snodig teologi som gir seg ut for å lodde dypt, men som aldri greier å veilede leseren til dypet av sitt selv og dets forbindelse med Gud og verden.

---

Sakprosa

Richard Rohr

Den universelle Kristus

Oversatt av Yngvar Ruud

245 sider, Verbum

---

Sleivspark og upresist

Det Rohr vil vise i Den universelle Kristus, er at Kristus er alt i alle. Det er i seg selv ingen dum ambisjon. Problemet er at Rohr stadig forstyrrer leseren med sleivspark og upresisheter mens han dytter på med en hjemmesnekret og skranglete «big history» om kristendommen.

Ta følgende eksempel: Selve tanken om arvesynd ble ifølge Rohr «først fremsatt av Augustin på 400-tallet, men omtales aldri i Bibelen». Slik kunne Augustin mer eller mindre egenhendig dytte kirken bort fra en raus og positiv visjon om menneskenaturen og i en «mørkere» retning, der det blant annet er behov for Kristi offerdød som soning for synd. Denne kritikken bygger opp under det som skal vise seg å være Rohrs overgripende prosjekt: Kristendommen bar ganske raskt galt av sted og nå vil Rohr ha en «avgjørende kursendring».

Egen kurs

Utfordringen for Rohr er at selv om doktrinen forbindes med Augustin, sugde han selvsagt ikke tanken fra eget bryst. Her er en liten håndfull eksempler kirkefedre der vi finner tanken i ulike varianter, hentet fra slutten av 100-tallet og til midten av 300-tallet: Theofilos av Antiokia (Til Autolykos 2:25), Ireneus av Lyon (Mot heresier 3.23.2; 5.16.3), Kyrill av Jerusalem (Katekeser, 13.2) og Athanasius av Aleksandria (Mot arianere 1.51). Og om tanken omtales i Bibelen kommer an på øyet som ser – noen ser den både i GT (Salme 51,7) og NT (Rom. 5,12).

Poenget er i første rekke at Rohrs historiefortelling er tendensiøs, og i neste at det er vanskelig å finne belegg for at kirken hadde den tydelig kursendringen som Rohr hevder at den hadde.

Det Rohr vil vise i Den universelle Kristus, er at Kristus er alt i alle

—  Andreas E. Masvie

Eksempelet om arvesynd anskueliggjør dessuten at Rohrs resonnementer er usammenhengende. For en av bokens viktige anklager mot historisk kristendom, er at rettroenhet har fått en for viktig plass: Fokuset på rettroenhet er en viktig del av vendingen bort fra Rohrs egentlige kristendom. Men eksempelet om arvesynd viser at det heller er slik at Rohr ikke er enig i utvalget av rettroenheter som eksisterer og vil derfor pønske ut sin egen rettroenhet, finne sin egen kurs.

To øvelser

Hvor tar Rohrs kurs oss? Hva handler hans kristendom om? Den handler «ikke om rett forståelse», men «om å være knyttet sammen». Det handler om rett livsstil fremfor rett tro. Her kunne man da også gi Rohr et poeng: Det er for lite fokus på hva et kristen liv innebærer og hvilke øvelser som er en del av et slikt liv. Her er det veier å gå og skatter å finne – og dem finnes det mange av i de kristne kontemplative tradisjonene.

Rohr velger imidlertid heller å gi oss følgende to øvelser i bokens siste kapittel: å være seg selv – og å meditere på et dikt han har skrevet. Dersom man var Rohr, ville man lagt til: «Stans gjerne opp litt og la dette synke inn.»

Mye Rohr

Det er to prinsipielle problemer med Rohrs kursendring. For det første er dikotomien mellom rett tro og rett livsstil falsk. Selve begrepet om rett livsstil krever et begrep om hva som faktisk er rett og en tilhørende tro på det. For det andre: Det er en utpreget moderne idé at fellesskapelig enhet ikke har behov for noen forankring i delte forståelser av det gode, av korrekte oppfatninger av hva som er sant – og en vilje til å trekke i deres retning. Jesu disippelfelleskap viser nettopp dette. Derfor var det også så viktig for de tidlige kristne å finne svar på viktige, vanskelige spørsmål om tro og moral. Selv om den også må romme forskjeller, er ikke ekte enhet mulig foruten dyptgripende enighet.

Noe av det som gjør det givende å lese katolske åndelige tenkere som Thomas Merton og Henri Nouwen er den radikale ydmykheten de tar oss med ned i. På dypet av seg selv kan de observere sjelens bevegelser, og fortelle om dem til de av oss som strever med å forstå oss selv. Rohr, på sin side, finner det for godt å be oss meditere over diktene hans slik at vi kan bli en del av hans kursendring av kristendommen – samtidig som han hoverer over egne kirkegjengere. Dette er altså en bok med mye Rohr og lite Kristus.