Anmeldelser

Uforløst prosess

ANMELDELSE: Kafkastemningen uteblir i en forestilling som mangler nok vilje til å ta i bruk teaterets verktøykasse.

Kafkastemning har blitt et begrep i seg selv. Jeg kan fortsatt huske den intense følelsen etter å ha lest «Prosessen» for første gang. På sitt helt særegne vis maner Franz Kafka frem en klaustrofobisk stemning. Her er angst, avmakt og sitrende spenning. Det er både presist formulert og frustrerende uutgrunnelig på samme tid. Som om hver side byr på et nytt utmattende forsøk på å stirre tilværelsen inn i hvitøyet.

Når Nationaltheatret setter opp romanklassikeren, blir stemningen skuffende lite ubehagelig. Her går mye uggen atmosfære til spille, fordi man ikke lar teaterets ulike virkemidler få utfolde seg i større grad.

---

Teater

«Prosessen»

Av Franz Kafka

Regi og dramatisering: Tyra Tønnesen

Scenografi og kostymedesign: Leiko Fuseya

Komponist og lyddesign: Gaute Tønder, Kjetil Schjander Luhr

Koreograf: Kristin Hjort Inao

Lysdesign: Agnete Tellefsen

Maskør. Rebekka Louise Refsnes

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Nationaltheatret, Kanonhallen

---

Beslaglagt liv

Forestillingen følger bokens handling, som begynner med at Josef K. blir arrestert. Deretter prøver han på en rekke desperate vis å bli klar over hva han er anklaget for. Han forsøker å forsvare seg, hyrer en advokat han siden sier opp, og kjenner på en stadig mer avmaktsfølelse i møte med et labyrintisk byråkrati. Fra å skjelle ut dommerne på første forhørsmøte til en gradvis resignasjon etterhvert som «prosessen» beslaglegger stadig mer av livet hans, og til slutt ender med døden.

Prosessen

De humørløse vil mistolke det som utelukkende mørkt, men Kafkas komikk finnes i de mest tragiske og håpløse situasjoner. I Tyra Tønnesens regi får dette aldri nok spillerom. Her er tilløp til slapstick og karikerte byråkrater, uten at det noen gang spilles ordentlig opp til latter. Boken er egentlig full av scener der den besværlige tosomheten eller frekke «hjelpere» som kludrer det hele til, kunne egnet seg svingende godt som teater. Men i Kanonhallen kjenner vi aldri på noe «comic relief» i det dystre dramaet.

Gode tilløp

Scenen er strippet ned til et sort, sirkelformet platå. Skuespillerne beveger seg på og rundt sirkelen, forsvinner inn i og kommer ut fra den. Det gjør at sceneskiftene og alterneringen mellom de ulike rollene glir sømløst.

Som leser suges man inn i språket og alt som dirrer mellom linjene, men som teater blir dette for tamt

—  Kjersti Juul

Kathrine Thorborg Johansen (sist kjent som Gro i «Makta») er den eneste som hele veien spiller en og samme karakter i rollen som Josef K. I likhet med de andre er hun kledd i sort dress og hvit skjorte, der det å kle av seg et plagg eller to fungerer som effektive kostymeskift. Det gir et uniformt uttrykk som kler teksten og følelsen av å være en brikke i et stort system. At alle roller blir spilt av kvinner fungerer godt, men er også et grep det ikke blir gjort noe stort poeng ut av. Kanskje handler det mest om mangel på kvinnelige roller i teateret?

Krefter utenfor

Noe av trøbbelet med å sette opp «Prosessen», er at den er så absurd og vanskelig å begripe. Det er likevel ikke på samme måte som hos David Lynch, en filmskaper det kan være fristende å assosiere til. Der den Lynchske mystikken er ekspressiv og gir en følelse av at hva som helst kan skje, bruker Kafka mindre virkemidler. Han forteller historien kronologisk og lett forståelig, men situasjonene som Josef K. befinner seg i, er likevel ikke lette å skjønne seg på. Her er en følelse av noe diffust og ugjennomtrengelig, av krefter utenfor oss som styrer det som skjer, men som vi aldri får et grep om.

Som leser suges man inn i språket og alt som dirrer mellom linjene, men som teater blir dette for tamt. Jeg savner et tydeligere grep i adapsjonen til scenen, der man godt kunne gravd dypere i teaterets verktøykasse. En mer kreativ bruk av scenografi, lys- og lyddesign kunne bygget opp om det marerittaktige, og gitt en tydeligere følelse av hvor treffende Kafkas tekst er i dag.

Kort prosess

Forskningsterminologi, postmoderne analyseforsøk og religionskritiske lesemåter er bare en liten del av alt som følger i kjølvannet av «Prosessen.» Boken har blitt fortolket i filler siden den ble utgitt i 1925.

Nær 100 år etterpå synes jeg fortellingen er spesielt treffende som samfunnskommentar. Vi lever i en verden med gryende diktatoriske trekk og land der det å bli arrestert uten å ha gjort noe galt, snart ikke er noe man leer på øyelokka over. Når forestillingen ikke kjennes «skremmende aktuell» er det med følelsen av at man har gjort litt for kort prosess i forsøket på å sette opp «Prosessen».


Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser