Anmeldelser

Fremad til fortiden

ANMELDELSE: Er vi mer opptatt av fortiden enn vi var før i tiden? Prisvinnende bulgarsk roman tar pulsen på Europas lengsel etter det som var.

Et hjem for Alzheimers-rammede ved Zürichsjøen. Psykiateren Gaustin, et kompromiss mellom foreldrenes ønske om å oppkalle ham etter både Sankt Augustin og den italienske nasjonshelten Garibaldi, har innredet hver etasje for å transportere pasientene tilbake til det tiåret som sykdommen sterkest knytter dem til. Møbler og bilder fra femtitallet i én etasje. Klær og interiør fra åttitallet i en annen. Fortelleren, en bulgarsk forfatter, inngår et samarbeid med Gaustin og etter hvert åpnes klinikker i andre europeiske byer. I Aalgard kan man for eksempel bo permanent omgitt av høner og gjess i en oppdiktet dansk fortid.

---

Gospodinov

Roman

Georgi Gospodinov

Et tilfluktssted i tiden

321 sider, Solum Bokvennen 2024

---

Det handler ikke lenger om behandling av aldersdemens, men om friske mennesker som ønsker å være omsluttet av en tid som er forbi.

Med denne originale idéen har Giorgi Gospodniov både skrevet en roman som berører dagens europeere, og som har vunnet den internasjonale Bookerprisen (2023).

En trygg fortid

Det skrives flere avisoverskrifter om demens enn noensinne. Men det er uklart om det er fordi diagnosen blir stadig mer utbredt, eller om det er fordi vi er i stand til å snakke mer åpent om en sykdom som berører mange.

Vi er misfornøyde med vår daglige virkelighet. Fortiden, derimot, fremstår trygg og varmende. Nettopp som i romanens tittel, Et tilfluktssted i tiden. En psykolog ville kanskje konkludert med at savnet etter en tenkt fortid er det som gjør Trumps «Make America Great Again» tiltalende for så mange amerikanere. Eller at russere er villige til å dø for Putins nostalgi og ønske om å invadere sitt eget naboland.

«Den sekstende sovjetrepublikk»

Bulgarsk litteratur er ikke velkjent blant norske lesere, tvert i mot.

Geografisk sett er Bulgaria på Balkan, men ikke som en del av det tidligere Jugoslavia. Etter andre verdenskrig var landet så tett knyttet til Moskva at det ble kalt den sekstende sovjetrepublikk. Men det er nå tjue år siden Bulgaria ble medlem av NATO, og siden 2007 har det også vært medlem av EU. Bulgarsk språk ligger såpass nært det russiske at da vi studerte sistnevnte på Blindern var det en del som rasket med seg ekstra vekttall ved å bestå eksamen i bulgarsk i samme slengen.

Det er en svært morsom bok.

—  Ivar Dale

Men lingvistisk nærhet er ikke ensbetydende med ideologisk nærhet. Etter fullskalainvasjonen av Ukraina, har Bulgarias parlament stemt for økt militær bistand til sine naboer i nord. I likhet med ukrainerne, er bulgarerne glade i sin Svartehavskyst, og bygger nå opp sitt eget forsvar.

Samantha Fox og Lenin

Boka krever sin leser. Ikke fordi Gospodinov skriver vanskelig, men fordi handlingen ikke skrider frem kronologisk. Etter hvert «løsner» den fra virkeligheten så man ikke lenger er sikker på hvor og når man befinner seg. Kanskje litt som hverdagen på sykehjemmet vi blir kjent med i romanens utgangspunkt. Fortid og samtid røres sammen på alle plan, og fortiden man lengter etter har ikke nødvendigvis eksistert. Sveits, reflekterer fortelleren, er hans barndoms perfekte bulgarske landsby, en landsby som aldri fantes.

Boka er full av kulturelle referanser som hører til 56-årige Giorgi Gospodinovs egen tid. Han vokste opp i kryssilden mellom sovjetisk og europeisk kultur, hvor både Samantha Fox og Vladimir Lenin var en del av hverdagen. Noe av dette er tapt på vestlige lesere, men også vi kan fornemme duften av våtserviettene «Den bulgarske rose» som deles ut på Bulgaria Air, eller søke opp låta «Edna Bulgarska Roza» som spilles ved ombordstigningen.

Hvilken storhetstid?

Sentralt i boka er det faktum at vi er uenige om fortiden. Gospodinovs bulgarere greier ikke bli enige om hva som utgjør landets storhetstid: Kommunismen på 1950-tallet eller en gyllen tid flere hundre år tidligere. En tidsepoke vil oppfattes forskjellig alt etter ens geografiske ståsted. Det kan derfor være interessant å se hvordan Sovjetunionens arvtakere ser på Et tilfluktssted i tiden.

Et tilfluktssted i tiden skyver på grensene for hva vi forventer av en skjønnlitterær fortelling.

—  Ivar Dale

Romanen er oversatt til russisk og en av anmeldelsene i Russland tolker den på pussig vis ved å hevde at Gospodinov beskriver bulgarernes skuffelse over å endelig bli innlemmet i EU, bare for å oppdage at Europa er på vei inn i en økonomiske og «moralsk» krise. Like etter Bulgarerne slapp inn, ville britene ut. Denne lesningen av boka er vanskeligere å se for seg på vår side av det nye jernteppet i Europa.

Gammeldags fortellerglede

Et tilfluktssted i tiden er en internasjonal bestselger og samtidig ikke for enhver smak. Den er såpass proppfull av referanser og forskjellige meta-nivå at en del vil synes det er anmassende. Men greier en å henge med på reisen, er det en usedvanlig og rik leseropplevelse. Det er også en svært morsom bok. Det gikk ni år mellom foreliggende roman og den forrige, som handlet om en mann som uinvitert kunne vandre inn i andre folks minner. Den absurde og ironiske undertonen har altså blitt Gospodinovs varemerke.

Myndighetene i Bulgaria er begeistret over Gospodinovs suksess og spår økt interesse for bulgarske forfattere internasjonalt. At bulgarerne er opptatt av egen historie er åpenbart med tanke på den viktigste litterære utmerkelsen i landet, nemlig «13 århundrer med Bulgaria-prisen». Gospodinov har selvsagt alt fått den: En av de utallige referansene i årets roman er nettopp til et mobilabonnement med 1300 gratis ringeminutter.

Et tilfluktssted i tiden skyver på grensene for hva vi forventer av en skjønnlitterær fortelling. Men det er gammeldags fortellerglede som ligger til grunn, og derfor også en følelse av gammeldags leserglede man sitter igjen med når det hele er over.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser