Samme år som han døde, beklaget Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831) at filosofene hadde blitt som prester: De forvaltet sannheten, men var ute av stand til å formidle den til folket. Hegel var profetisk: filosofien hans er for mange som et obskurt system for de innvidde, uttrykt i ugjennomtrengelige verk. I boken Hegel - en ganske enkel bok om en vanskelig filosof (Dreyers forlag), viser Sigurd Hverven at de tar feil.
Hegel ble født i Det tysk-romerske riket nesten to tiår før Den franske revolusjonen. Han levde i en brytningstid og brytninger var hans forte. Hegel var en dialektiker som ville forstå samfunnets indre, dynamiske motsetninger. Men han var også en systematiker og et renessansemenneske som ville mestre alle kunnskapsfelter. Han leverte viktige bidrag til store moderne filosofiske og politiske tradisjoner.
---
Sakprosa
Sigurd Hverven
Hegel: En ganske enkel bok om en vanskelig filosof
423 sider, Dreyers forlag 2024
---
Full kontroll på Hegel
Internasjonalt har Hegel fått en renessanse omtrent annenhver generasjon, også i de siste tiårene, da han har blitt mer stueren i angloamerikansk filosofi. I norsk idéhistorie er hegelianismen mer marginal, eksemplifisert i den kollektive forglemselen av 1800-tallets hegelianske kjempe, Marcus Jacob Monrad. Norske eliter kunne se til franske positivister og britiske empirister, mens Hegels dialektikk forsvant i bakgrunnen. Siste halvdel av forrige århundre så man imidlertid glimt av Hegel i norsk filosofi, som hos positivismekritikeren Hans Skjervheim – en filosof vi hører ekko av i Hvervens bok.
Hverven har lagt ned et imponerende formidlingsarbeid i boken.
— Ragnar Misje Bergem
Hverven begynner boken med å forklare sentrale begreper i Hegels filosofi, og oppklarer en del vanlige feiloppfatninger. Han viser hvor komplekst Hegel anså forholdet mellom menneskelig frihet og avhengighet, og han bygger ut Hegels begrep om anerkjennelse på en måte som viser at det både er et individuelt fenomen og dypt politisk fenomen. Sett med akademiske øyne, har Hverven her full kontroll.
Dagens naturtap
Det særegne med boken er likevel når Hverven i resten av boken benytter Hegel til å reflektere over vår norske samtid. Hegel kan hjelpe oss til å forstå dagens selvhjelpslitteratur, hva som er greia med fremmedkrigere, problemet med smarttelefoner eller hvordan velferdsstaten forener individualisme med et sterkt fellesskap. Kapitlet om kjærlighet blir nokså forutsigbart, og Hverven innrømmer at Hegels barnefilosofi er uforløst.
Kapittelet om naturen er derimot grundig – naturfilosofi er jo Hvervens spesialitet. Kanskje mest interessant er utviklingen av Hegels tanke om at naturens fremmedhet er viktig for mennesker. En sober konsekvens av dagens naturtap er ikke bare at vi får mer menneske og mindre natur i monitor, men at selve menneskekulturen blir fattigere når den ikke formes av naturen.
Boken gir oss også hegelianske refleksjoner om krig, fremmedgjøring, feminisme og rasisme. Om noe, dekker kanskje boken litt vel mange tema. Men det er ikke et stort problem, da leseren lett kan følge nesen og hoppe over det som ikke pirrer nysgjerrigheten.
Uhørt folkelig
Tittelen lover oss en ganske enkel bok om en vanskelig filosof, og det er akkurat det vi får. Hverven har lagt ned et imponerende formidlingsarbeid i boken. Den pedagogiske tilnærmingen gjør imidlertid at noen forklaringer blir litt skolelæreraktige. Noen poetiske innfall – «Ja visst gör det ondt när knoppar brister»; «Det er den draumen me ber på», og så videre – forsterker dette inntrykket og leder tankene henimot diktanalyse. Samtidig forblir Hegels filosofi krevende, og Hverven tyr enkelte ganger til litt omstendelige formuleringer.
Hverven har likevel gjort sitt. Om du derfor leser denne boken og likevel ikke forstår bæret av Hegel, da er ikke Hegel noe for deg. For det som slår meg mest av alt – og dette er kanskje ikke opplagt for de som ikke har ødslet bort adskillige timer på Hegel – er hvor uhørt folkelig denne boken er.
For folk som spiser brunost
Det finnes to paradigmatiske Hegel-lesere. Den ene har grått hår, kler seg i tweed og er professor ved Universitetet i Chicago. Den andre har hår som en vaskemopp, går i en svett t-skjorte og drømmer om Lenin. Begge svever de rundt i sfærer utilgjengelig for det jevne lag. Hverven, derimot, illustrerer dunkel dialektikk med eksempler fra en dokumentarserie med Peder Kjøs på NRK eller noe om lønnen til Zlatan Ibrahimovic. Den eneste som gjør noe liknende er den slovenske filosofen Slavoj Žižek, da som en del av et humørfylt men likevel elitistisk marxistisk prosjekt.
Den eneste som gjør noe liknende er den slovenske filosofen Slavoj Žižek
— Ragnar Misje Bergem
Hvervens Hegel er folkelig på den norskeste måten. Det er en Hegel for folk som spiser brunost, en filosof for de som bor i lykkelandet og bekymrer seg for grønn omstilling. Hverven har hatt motet det krever å skrive en bok om Hegel for de som skamløst feirer 17. mai og ser Mesternes mester hver fredag. Jeg trodde ikke det var mulig, men det går faktisk an.
Ikke at det folkelige er fremmed for Hegel, som i sin ungdom drømte om en religion som kunne forene den høyeste filosofi med det brede åndsliv. Det er med andre ord passende at dette er en bok som passer ganen til de som drikker chablis, så vel som de som spiser vossafår.
Ingen provokatør
Hverven identifiserer seg mer med den progressive, venstrehegelianske tradisjonen enn den konservative. Denne har lagt vekt på Hegels frihetsfilosofi og avvist stereotypien om at Hegel trodde historien forutbestemmes av en obskur «ånd». Men Hvervens Hegel befinner seg egentlig i sentrum, om vi skal bruke dagens politiske termer.
Hvervens Hegel er fremst av alt en lett sekularisert reformist, en som liker den norske velferdsstaten og som kan gi dypere erkjennelse i et samfunn der mye går ganske godt. Fra denne nokså moderate posisjonen, fremstilles det eksempelvis som radikalt å slette Tinder og tre inn i «varige kjærlighetsrelasjoner». Borte er noe av fremmedheten og opprøret Hegel kanaliserte. I stedet får vi innsikter om erfaringer vi kjenner oss igjen i, samt passe kritiske perspektiver på dagens samfunn.
Jeg mener ikke dette som en fellende dom. For det måtte kanskje bli sånn når man skal gjøre Hegel relevant og folkelig i dag. Hvervens Hegel er ikke en provokatør som vipper oss av pinnen eller utfordrer alle våre oppfatninger. Det er en Hegel som evner å fatte vår tid i tanker. Og mer enn det kan man egentlig ikke be om.
