Anmeldelser

Lenge leve langsomheten!

Nye teknologier, lesevaner og bruksområder for bøker er ikke noe nytt. Men ifølge Joel Halldorf er det den langsomme dybdelesinga vi i dag må hegne om.

For å forklare sin interesse for bøkers historie og betydning, tar den svenske teologen og forfatteren Joel Halldorf oss tilbake til da han som barn fikk seremonielt tildelt sin helt egen utgave av Bibelen.

Bokas vakre innbinding og løvtynne sider vekket en ærbødighet, ikke bare til innholdet, men til selve lesningen. Dette måtte han lese på en annen måte enn tegneseriebladene.

Bokens folk tar for seg bokas historie, både som et fysisk objekt og som en inngang til sivilisasjonens utvikling. Fra Bibelen til paperbacks og lesebrett blir boka, denne hamskiftende gjenstanden, en guide gjennom historiske epoker. Reisen er dypt fascinerende.

Imponerende lettlest

Lesningens utvikling er uløselig knyttet til bokas utvikling. Lesing gikk fra å være noe svært få skriftlærde syslet med, til å bli en hobby for den brede offentligheten. Fra munkenes mumlende nærlesing, til akademikeres pragmatiske veksling mellom skumlesing og dypdykk.

Halldorfs bok er, tross sitt omfattende tema, imponerende lettlest. Den grafiske utforminga er behagelig og innbydende, med brede marger og oversiktlige inndelinger. Dette blir særlig bemerkelsesverdig når Halldorf forteller om ei tid i bokas historie før mellomrom, kapitler og registre fantes.

---

bokens folk

Sakprosa

Joel Halldorf

Bokens folk – en sivilisasjonshistorie fra papyrus til piksler

Oversatt fra svensk av Andreas Kristiansen

412 sider, Verbum 2024

---

Også språket er direkte og engasjerende. Uten å bli overfladisk – sjøl om store sveip nødvendigvis fører til forenklinger – evner Halldorf å gjøre det på overflaten tørre stoffet (bokstavelig talt) regelrett underholdende. Sjøl med en nært forestående innleveringsfrist, vegrer jeg meg for å skumlese. Også i de delene hvor jeg allerede har forkunnskaper, gjør han tankevekkende koblinger.

Kunne Jesus lese?

Et eksempel på dette er når han tidlig i boka stiller spørsmålet om Jesus kunne lese. En snekker fra Galilea skulle ikke tilsi noen utdannet eller privilegert oppvekst, men lange reiser til tempelet antyder en grad av fromhet som på den tida medførte kjennskap til de hellige skriftene.

Uten å bli overfladisk evner Halldorf å gjøre det på overflaten tørre stoffet regelrett underholdende

—  Sigrid Elise Strømmen

Det skal sies at akkurat dette tankeeksperimentet, støttet av forskning, beror på en noe innforstått holdning. Teologer og bibellesere mer eller mindre skolert i kritisk tenkning, vil neppe stusse over et slikt spørsmål. For andre, som har med seg grunnskolens og massekulturens mer forenklede framstillinger av kristendommen, kan premisset virke underlig. «Er ikke Jesus også Gud?», spurte en venn da jeg ivrig nevnte diskusjonen om Jesu leseferdigheter. «Og kan han ikke da i praksis alt, sånn som å gå på vannet?»

Foruten denne milde innvendinga, loser Halldorf oss trygt gjennom ulike teoretiske perspektiver ved bruk av korte oppsummeringer og treffende eksempler. Jesus-spørsmålet er ikke bare polemisk. Det tar oss inn i skillet mellom en muntlig og en skriftlig kultur, og hvordan det omskiftelige forholdet til de bibelske tekstene har påvirket bokas format og bruk.

Til pynt og til bruk

Det første formatet vi kjenner til som samlet de bibelske tekstene, var den såkalte «kodeksen». Denne besto av to treplater bundet sammen av en snor, med en overflate som egnet seg til å risse inn skrift for så å viske den ut igjen. Et fleksibelt og, i motsetning til Halldorfs første bibel, nokså uærbødig format. Kodeksen speiler altså et mer uformelt forhold til bibelteksten – den minner mer om dagens notisbøker.

Joel Halldorf. Bokens folk.

Videre kan vi følge hvordan bøkers utforming gjenspeiler bruken av dem. Den praktfulle Bibelen som bæres fram i prosesjonen, men også slitte førsteutgaver av favorittromanen din, funnet som en henslengt skatt på loppemarkedet, gjør den trykte boka til et klenodium, et samleobjekt og en identitetsmarkør. Men mest av alt er den en bruksgjenstand.

Jeg savner mer bevisstgjøring om det vestlige perspektivet

—  Sigrid Elise Strømmen

Et mye senere historisk hopp er Gutenbergs innovasjon innen boktrykkerkunsten som åpnet for et massekonsum av bøker. Halldorf er påpasselig med å vise at slike nyvinninger sjelden har opphav i ett enkeltindivid, men er en videreføring av allerede eksisterende teknikker og innflytelser.

I forbifarten nevnes en ny teknikk for papirproduksjon som stammet fra Kina. Her melder det seg mistanke om at det fins en blindsone for parallelle, og kanskje alternative, fortellinger der ute. Halldorfs avgrensing er forståelig, og rikdommen innenfor den er stor. Men jeg savner mer bevisstgjøring om det vestlige perspektivet.

Forsvar for den fysiske boka

Viktigst er uansett hvilken innvirkning nyvinningene hadde. Grovt oppsummert er det snakk om en vekselvirkning mellom behov og framskritt, for eksempel hvordan tilgang på lys (og kaffe!) påvirker hvor lenge du kan sitte og lese.

Det at boka blir allemannseie, skildres både som en forutsetning for demokrati og kulturelle fellesskap, og som en mulighet for kontroll og maktmisbruk. Bokens folk drøfter blant annet bruken av propaganda og hvordan massekultur truer med å utviske forskjeller.

Når trådene trekkes til den digitale virkeligheten, balanserer Halldorf mellom å være nyansert og tydelig argumenterende. Forfatteren unngår å være svart-hvitt i synet på forholdet mellom da og nå. Likevel trekker han fram noen helt særegne kvaliteter ved den trykte boka.

Som fysisk gjenstand og bærer av en to tusen år lang historie, oppmuntrer den til dyp og konsentrert refleksjon. Det er en ferdighet vi har hatt behov for, og som vi kommer til å trenge, ved nye veiskiller.

Sigrid Elise Strømmen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser