Anmeldelser

Stavkirke som nasjonal strategi

På midten av 1800-tallet endret synet på stavkirken seg fra dunkel og primitiv til det ypperste av norsk kulturarv. Ny utstilling viser arkitekturens betydning for nasjonsbyggingen.

I en fjellbygd i Sudetene i dagens Polen står det en stavkirke. Den ankom demontert i 1841, etter har reist hele veien fra Vang i Valdres. Hjemme i Vang hadde den vært nær ved å bli revet, svalganger og takrytter var allerede borte. En ny kirke i klassisistisk stil skulle erstatte den gamle, upraktiske etterlevningen fra middelalderen.

Stavkirkens redningsmann var maleren Johan Christian Dahl, bosatt i Dresden. Dahl var en venn av den nye tiden, han interesserte seg for kirkens historiske og kulturelle verdi. Han endte opp med å kjøpe den på auksjon – for kong Friedrich Wilhelm IV av Preussen.

Historien sier ikke så rent lite om hvordan stavkirkene endret status i denne brytningstiden i norsk historie. For bare noen tiår senere ble de av oppfattet som selve manifestasjonen av norsk arkitektur, sammen med stabbur og laftede bondehus: Et mentalt bilde på det «opprinnelig norske».

For arkitektur er alltid noe mer enn bare vegger og tak. Den kan også være et måte å bygge nasjonalfølelse på, eller markere skille mellom elite og folk. Arkitektur har til og med vært et middel i fornorskningspolitikken. Alt dette får Nasjonalmuseets utstillingen Drager og laft frem, på tankevekkende vis.

Dragemani

Drager og laft er perfekt for den som liker å studere små detaljer i fotografier, modeller og plantegninger. Museet tilbyr forstørrelsesglass for den spesielt interesserte. På samme tid er dette en utstilling som trekker store linjer i kultur- og idéhistorie, fra nevnte nasjonale oppvåkning til det postkolonialistiske blikket, som vi skal komme tilbake til.

heddal stavkirke, modell

Et morsomt poeng i så måte er dragemanien som bølget over landet på 1880- og 90-tallet, og som utdypes i kurator Bente Aass Solbakkens tekst i utstillingskatalogen. Dragehoder og ornamenter fra stavkirkene ble gjendiktet i alt fra turisthotell, sanatorier og ferdighus til møbler og sølvarbeid. Det tok ikke lang tid før smaksdommerne, i form av arkitekter og kunsthistorikere, forutsigbart nok rynket på nesen og avskrev det hele som vulgært. Slik viser museet hvordan det også i gamle dager var eliten som tok avstand fra trender når de ble for folkelige. Det er et godt grep.

Det krever noe ikke å miste tråden stilt overfor alle de små historiene i historien

Men de to rommene som utgjør Drager og laft gir et litt for overveldende førsteinntrykk. Det krever noe ikke å miste tråden stilt overfor alle de små historiene i historien. I møte med denne utstillingen er det faktisk verdt å sette seg ned med utstillingskatalogen. Den binder det hele sammen på en ledig og oversiktlig måte. Obs: Ikke la deg skremme av den lille bokens bekmørke og ubegripelig innadvendte omslag.

---

Arkitektur

Drager og laft

Nasjonalmuseet

Kurator: Bente Aass Solbakken

2. februar–21. april 2024

---

Neidenkapellet

Selv om dragestilen etter hvert ble passé i boligarkitekturen, fantes det rom for den i nye kirkebygg. Og den kunne brukes til mer enn bare symbolsk feiring av det norske, skal vi tro datidens politiske strateger. Utstillingen får frem hvordan referansene til norsk middelalder ble brukt som et aktivt grep i fornorskning av skoltesamer og kvener i det flerkulturelle Neiden i Sør-Varanger.

I Neiden fantes det allerede et ortodoks kapell fra 1500-tallet. Da arbeidet med å reise et nytt kapell i dragestil skjøt fart på slutten av 1800-tallet, skyldtes det bekymring for russisk påvirkning og ekspansjon: Noen år tidligere hadde det blant annet blitt reist en ny, ortodoks kirke i Boris Gleb, like over grensen. Gjennom norske gudstjenester og norsk arkitektur skulle befolkningen i Neiden ledes inn i det norske. Samtidig var altså Neidenkapellet, som ble vigslet i 1902, et grensepolitisk statement.

Innlemmingen av Neidenkapellet og koblingen til Russland gjør Nasjonalmuseets utstilling uhyggelig aktuell. Samtidig viser historien tydelig hvordan det nasjonale også er en konstruksjon, hvor noe (les stavkirker og laftede bondehus fra østlandet) får skinne som edelt og opprinnelig, på bekostning av noe annet. Ikke minst er minoritetenes historie og kultur blitt holdt utenfor.

Neiden

Neidenkapellet blir av museet brukt som et eksempel på at nasjonale stiler kan være «eksplisitt politiske». Heldigvis får det maktkritiske blikket også plass i møte med verdensutstillingene, som vies plass i Drager og laft. Verdensutstillingene ble viktige arenaer for å vise frem nasjonal særegenhet utover på 1800-tallet. Kong Leopold II av Belgia var blant dem som samlet på stiler fra ulike land. Norges forbindelse til kolonitiden blir her belyst gjennom et stallanlegg i «norsk stil» som kong Leopold fikk satt opp i Ostende. Stallen var prefabrikkert i Trøndelag og finansiert av overskudd fra hans voldelige utbytting av kolonien Kongo.

Bondehus – og kvinner

Siste del av Drager og laft tar for seg hvordan norske arkitekturstudenter videreførte arven fra gammel norsk byggeskikk. I årene rundt 1900 arrangerte Hermann Schirmer, som var overlærer på Kunst- og håndverksskolen i Kristiania, ekskursjoner til storgårder på Østlandet for å måle opp og tegne av gamle gårder og interiører.

Utstillingen utvider blikket vårt på det vi tenker som tradisjonelt norsk

Det er vakkert å se de nitide tegningene til studentene som var med å dokumentere denne delen av norsk kulturhistorie. Navn som Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson er kjente for ettertiden, andre er mer ukjente i dag. Utstillingen bruker særlig plass på de kvinnelige studentene som fulgte Schirmer, som Lilla Hansen og Hjørdis Grøntoft, og gjør et poeng ut av at de var flere enn vi har trodd.

På mange måter er Drager og laft, som bygger videre på Aass Solbakkens doktorgradsavhandling, en tidstypisk utstilling. Den bærer i seg en postkolonialistisk korreksjon av norsk historie. Det er godt gjort, og utvider blikket vårt på det vi tenker som tradisjonelt norsk.

Historien om kvinnenes påvirkning drukner litt i alt Nasjonalmuseet har satt seg fore å vise frem. Sånn sett er bredden i utstillingen også en svakhet. Samtidig føles det som at alt henger sammen, som i en vev. Jeg anbefaler å sette av tid.

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser