Rocka ensemble spiller Schubert med et smil. I fullt alvor.

Norge kan være stolt av ensemblet Barokksolistene. Om ikke alle medlemmene oppfyller Harald Eias krav om å være unnfanga, født, oppvokst og mishandla i indre Oslo by, så er lederen Bjarte Eike i hvert fall nordmann, og ikke minst er navnet deres norsk. Det står respekt av det når man satser internasjonalt. Gruppen har fått mye omtale for prosjektet The Alehouse Sessions. Et herlig prosjekt med en viss slagside mot det poserende, noe som gjorde det til et temperamentsspørsmål hvor godt man likte det.

Nå er de ute med en innspilling av Schuberts sangsyklus Die schöne Müllerin fra 1823, en av hjørnestenene i den klassiske musikken. Engelske Thomas Guthrie synger. Han er et multitalent, som også er aktiv som teater- og operaregissør og som var med på fiolin i The Alehouse Sessions. Han har selv arrangert Schubert-sangene for strykeinstrumenter og gitar. Platen er forbausende respektfullt gjort av et ensemble hvor det å være litt rocka tydeligvis står høyt på agendaen. Den gryende romantikkens sarte naturlyrikk er veldig fint ivaretatt. Det er gjort med et smil, men uten å tulle.

Platen er forbausende respektfullt gjort av et ensemble hvor det å være litt rocka tydeligvis står høyt på agendaen

Synger mykt, men …

Die schöne Müllerin er en historie fortalt gjennom en samling dikt. Diktene er skrevet av Wilhelm Müller, og er tonesatt som frittstående sanger med klaverakkompagnement, det vi på norsk tradisjonelt kaller romanser. Det er tyve sanger i alt. Historien forteller om en sensitiv og naturelskende møllersvenn som på sine vandringer forelsker seg i en møllerdatter. Følelsene blir gjengjeldt bare sånn halvveis, og når en jeger dukker opp fra skogen – ubarbert, står det – er håpet ute. Møllersvennen mister kontakten med virkeligheten, og ender med å drukne seg i bekken.

Mye av Schuberts musikk oppstod i en tradisjon av uformelle musikalske sammenkomster i private hjem. Tanken bak den nye platen er å gjenskape stemningen fra disse sammenkomstene. Guthrie er ingen operasanger i tradisjonell forstand. Han mangler helt den karakteristiske, fokuserte og overtonerike utestemmen som kjennetegner det faget. Når det går fort merker du at han strever med å gi klang til hver tone, og han har lite å gå på når det kommer til de dramatiske høydepunktene.

Til gjengjeld synger han mykt og avspent, med en slags hverdagsstemme, og med rytmisk fleksibilitet. Tilnærmingen hans nærmer seg visesang. Han er flink til å levendegjøre historien, han forteller. I det hele tatt har han det tyskerne kaller Inkompetenzkompensierungskompetenz, altså det å være kompetent i kunsten å kompensere for sin inkompetanse.

Gitaren har nøkkelrolle

Akkompagnement utføres av et lite barokkensemble hvor gitaren har nøkkelrollen. Gitar var et populært instrument til husbruk da som nå, og Schubert skal ha vært en habil gitarspiller som eide to gitarer. Strykeinstrumentene bygger oppunder gitarstemmen, fargelegger og skaper variasjon.

Problemet med arrangementer av klassiske stykker er som regel at for mye forsvinner ut med badevannet. Klangkoloritten viser seg å være en helt uunnværlig del av musikken. Men dette problemet er fraværende på denne platen – i mine ører i hvert fall. Tvert imot er det som om ting faller på plass, som om uttrykket er enda mer Schubertsk enn på de fremføringene vi er vant til, med operasangere og pianister.

Musiseringen er i ett ord idyllisk

Musiseringen er i ett ord idyllisk. Hvis du vil sammenligne, let frem for eksempel Ian Bostridge og Mitsuko Uchidas fine innspilling fra 2005, og sangen «Pause» (nr. 12). Her hører du alt hva Guthrie ikke har som sanger, fokuseringen og hvordan Bostridge dramatiserer med klang. Men du hører også hvor stivt det er. Guthrie og gitaristen hans rusler gjennom den samme sangen.

En svakere klangverden

På en måte kan man si at de ser musikken gjennom det 1700-tallet som Schubert tross alt var født inn i. Det er en klangverden hvor alt er en god del svakere, hvor det å skape intensitet gjennom kraft ikke spiller noen særlig rolle, og hvor musikken i mye større grad liksom spiller seg selv.

Arrangementene hinter også til 1700-tallet og er jevnt over fortryllende. Nr. 16, «Die liebe Farbe», er instrumentert nesten som en klagearie fra en Händel-opera. Schubert ville ikke instrumentert det slik, men likevel kjennes han nær. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som gjør det. Det er noe med umiddelbarheten i fremføringen. De fanger den troskyldigheten som er en så viktig del av Schuberts musikk. Det er gjort i fullt alvor. På en måte ligger resultatet også tettere på teksten enn tilfellet er i Bostridge og Uchidas versjon.

De fanger den troskyldigheten som er en så viktig del av Schuberts musikk

På grensen til kitsch

Med et slikt ensemble har man jo rike muligheter til å variere og fargelegge, og mulighetene blir brukt med stort sett lett hånd. Hør hvor fint de gjør det på sangen «Morgengruss» (nr. 8), eller på perlen «Danksagung an den Bach» (nr. 4). Spillet her balanserer akkurat på grensen til kitsch, uten å bikke over. Rørende, i mine ører.

Noen få steder tar de seg ganske store friheter. Igjen blir det et temperamentsspørsmål om man sier kult! eller ikke på disse stedene. Personlig er jeg ikke så glad i glissandiene de legger inn på «Mit dem grünen Lautenbande» (nr. 13). Her oppstår det en ironisk distanse som er fremmed for Schubert.

Ja, Schuberts musikk er helt fri for distanse. Den er ikke hodemessig. Det er musikk i overgivelsens tegn. Og denne platen uttrykker dette veldig fint.

---

ALBUM

• Franz Schubert
• Die schöne Müllerin
• Thomas Guthrie
• Barokksolistene
• Rubicon Classics 2023

---