To menn om mors kjærlighet

Det er ingen overraskelse at den 49-årige gitaristen, tekstforfatteren, komponisten og visesangeren har sagt at han først fant sin nåværende musikalske form i møte med Hans Børlis lyrikk. Så har han da også tidligere tonesatt flere av diktene hans.

Større påvirkning enn «skogens dikter» Børli, har tydeligvis hans egen mor hatt, slik sønnen her beskriver det i åpningslåten «En gang en mor»: «Det første jeg husker er at du var der. Et uskarpt bilde i et falmet skjær. Vi to på kjøkkenet hjemme. Og en stor rød traktor jeg sent vil glemme.»

Erik Lukashaugen forteller også om kakao på bordet etter basing i snø, baka brød og bøter på bukseknær – til enkle gitarbaserte visetoner i rusletempo. Stemningen er satt!

Opplevelsen av at denne mannen tråkker i samme retning som Alf Prøysen, Lillebjørn Nilsen, Erik Bye, Stein Ove Berg og Roy Lønhøiden forsterkes når resten av de ti visene får krype under huden. Samtidig er det tydelig at Lukashaugen også går opp sine egne fotspor; med et særegent lydbilde hvor norskpreget visekunst møter amerikansk rootsmusikk, og vokalen hans smyger seg mykt og distinkt inn som et instrument i seg selv.

Vokalen hans smyger seg mykt og distinkt inn som et instrument i seg selv

Livsglede og overlevelse

Her er realistiske hverdagsskildringer med lukt av jord og vemod; om høljeregn og store dønninger i kjølvannet av forelskelser («Fiskespråk»), for mange sår som ikke gror («Skogblues»), litt triste tanker rundt byen han forlot («Byen jeg forlot») og selve opplevelsen av å bli forlatt («Hvit desember»)

Likevel virker overlevelsesviljen, optimismen og livsgleden sterkere: Bare det å sitte sammen og svale seg på trammen («Junikveld»), kjenne kaffelukta om morgenen, stable vinterved og oppleve teltnetter ved stille vann («Så mye jeg skulle savne»), oppleves som pust av det gode livet.

Konklusjonen på denne reisen i Erik Lukashaugens levde liv, får vi i avslutningslåten «Under himmelen», hvor han synger at han har kjent storheten i å føle seg uendelig liten, uten tanke på at han kommer fra små forhold. Med «blikket vendt mot lengselens kongevei av lys», der «Guds fotspor står skrevet i stjernestøv», synger han at himmelen alltid har stått åpen over ham.

---

Musikk

• Erik Lukashaugen
• Midt på treet
• Utgiver: Øksekar
• «Erik Lukashaugen har kjent storheten i å føle seg uendelig liten».

---

Fortjener å få leve og vokse

Bror Forsgren er frontfigur i bandet Lionheart Brothers, gitarist i Jaga Jazzist og produsent for blant andre Susanne Sundfør. På oppfølgeren til solodebuten Narcissus fra 2015, er han først og fremst i sin egen, dypt fascinerende drømmeverden.

Den utforskende, innimellom både enkle og storslåtte popmusikken, tar definitivt ikke letteste veg fra a til å, men havner likevel raskt et sted i hjernen og hjertet hvor den fortjener å få leve og vokse.

Slik opplever jeg det også med tekstene; som med sitt betraktende, undrende og utenomjordiske tankegods, må tygges på og bearbeides litt.

Hele veien handler det om relasjoner: Til jenta i «Look At You Go», som prøver å skjule frykten sin, men blir minnet om at hun ser flott ut, og at det er et lys bak øynene hennes.

Nær eller fjern Gud?

I «Think I’m a Lion» (Lionheart brother?) får kjærligheten blomstre: «I love you and you love me. And we’ll be a king and queen.»

Relasjonen til en mor beskrives nært, ærlig og usminket i «I Think About My Mother».

En nærværende Gud, som Marcus Forsgren skrev låter om i Lionheart Brothers, og som bandet blant annet fremførte på Skjærgårds Music and Mission, kan det i låten «Voight-Kampff» virke som er blitt både tunghørt og fraværende: «Hear me when I call o´Lord. I’ve spent it all. The more I give the more I seem to crawl.»

Sangeren føler seg ifølge teksten ignorert, viljeløs, forlatt, alene, sliten, ja til og med gammel, men har tilsynelatende likevel ikke helt sluppet taket, der han roper til Gud: «Save me when I fall o´Lord.»

---

Musikk

• Bror Forsgren
• I Dreamt I Was Dreaming
• Utgiver: Perfect Danger Records
• «Med sitt betraktende, undrende og utenomjordiske tankegods, må tekstene tygges på og bearbeides litt».

---

Skjærer til hjertet

Med presise og underfundige dikt og sangtekster om livets og troens gleder og utfordringer, har Trygve Skaug vært lett å like og bli trøstet av. På albumet Stor gutt skjærer han først og fremst dypt inn til egne hjerterøtter.

Det ikke er ingen typiske trøsteviser her, men visene viser mer enn før en vei videre i livet.

At han ville gjøre innspillingen slik forbildet Bob Dylan ofte har gjort; spontant og nærmest live i studio, gjør at formidlingen – ikke minst av de vonde og vanskelige temaene – oppleves enda mer nærværende. Skilsmissen for tre år siden, fra kona han har tre barn med, og den tøffe tiden som fulgte, er ett bakteppe. Det er også opplevelsen hans av å stå i rommet hvor morfaren døde, hvor han i låten «I det ene sekundet» forteller at rommet ble fylt med fred.

I låten «Redd» er det «trøsteren Trygve Skaug» som trenger trøst. Verden utenfor, med krig og annen elendighet, setter han nesten helt ut. Han synger at han går så langt inn i seg selv at «jeg ikke kan se hva som er hva». Han ber: «Så bare vær her!»

Mer rufsete enn før

Albumet bærer preg av kjærligheten til barna hans, men også til en ny kvinne. Ikke å forglemme hører vi fortsatt om kjærligheten til Gud, som han fremdeles står last og brast ved.

I «Om du faktisk ser meg», får vi likevel høre at heller ikke gudstroen har kommet rekende på ei fjøl. Også der har det vært nederlag, samtidig som han har fått være i – som han selv synger – «Guds lille barneskare».

Visepoeten Trygve Skaug fremstår her mer rufsete og rocka enn før. Selv om Bob Dylan er en artist han nok vil være stolt av å bli sammenlignet med, gir Stor gutt meg likevel enda mer Bruce Springsteen-assosiasjoner. Trøgstads 39 år gamle store sønn har uansett tatt et steg videre; som artist, sannsynligvis også som menneske.

---

Musikk

• Trygve Skaug
• Stor gutt
• Utgiver: Warner Music
• «På albumet ‘Stor gutt’ skjærer han dypere enn før, helt inn til hjerterota i sitt eget liv!»

---