Bokanmeldelse: Rampete ridderlek

Fra før har ungene slitt ut flere av Bjørn F. Rørviks mer enn 40 foregående titler, kanskje særlig bøkene om Bukkene Bruse. De er trykket i over en halv million eksemplarer – bare i Norge.

Hva er det som gjør at bøkene hans blir så populære? Det handler først og fremst om Rørviks innlevelse i karakterene og evne til å forme dem slik at vi lett kjenner oss igjen. Men naturligvis også om godt språk, og om historier som både er spennende og morsomme, med mange sprelske påfunn.

Det er også essensielt at forfatteren har gode samarbeidspartnere til å illustrere. Det fine med det sistnevnte, er at han ikke har låst seg til en enkelt illustratør, men har fått mulighet til å samarbeide med flere av våre ledende bildeskapere, som Gry Moursund, Per Dybvig og Ragnar Aalbu. Rørvik har nemlig skaperkraft nok til å bygge flere ulike serier, og da er det fint at bøkene får forskjellig visuelt preg.

Skinkeape

Ridderne og det store bålet er illustrert av Marianne Gretteberg Engedal, som i denne sammenhengen kaller seg Skinkeape. Hun står ikke noe tilbake for de andre nevnte illustratørene, men har fanget stemningen i Rørviks tekst og skapt persongalleri og landskap som passer perfekt.

---

Bildebok

Bjørn F. Rørvik og Marianne Gretteberg Engedal/Skinkeape

Ridderne og det store bålet

Aldersgruppe 4-8 år

Cappelen Damm 2024

---

De to hovedpersonene, ridder Bang og ridder Rosenbusk, er som to ganske søte smågutter kledd ut i et klumpete ridderkostyme. De øvrige innbyggerne i fortellingen er framstilt som ganske så individualistiske og morsomme, med stor vekt på å få fram energien deres, stemningen eller følelsen.

Jeg skulle tro at bildene i denne boka også vil inspirere til lesernes egen tegnelyst

—  Marianne Lystrup

Og aldri så du maken til skog som rundt denne borgen. Dette er milevidt unna sjablongframstillinger av fenomenet «tre». Det bidrar til å levendegjøre teksten og inviterer leseren inn i fortellingen som medskaper. Jeg skulle tro at bildene i denne boka også vil inspirere til lesernes egen tegnelyst, fordi de er så fulle av energi og liv og så lite preget av korrekthet.

Innlevelsen

Men altså, teksten – det er tross alt den som er drivet i boka. Med korte setninger – i stor grad samtaler – får Rørvik fram hva dette dreier seg om. Ja, hva dreier det seg egentlig om? Hvordan to litt pinglete og klønete riddere greier utfordringene de blir satt overfor, mot alle odds? Ja, det er kjernen og det er naturligvis det vi elsker, for man kan lett kjenne seg igjen i den lille kroppen under den digre hjelmen og alt det skumle livet byr på.

Dette vitner om den innlevelsen Rørvik har evne til, og som han også får frem hos oss.

Bryte forventninger

Underveis må ridderne håndtere en prinsesse og en drage, naturligvis, men ingen av disse er slik vi kjenner dem fra eventyrene. Prinsessen er en snuppete tenåring som heller vil gå på utestedet Dragens hule enn å sitte hjemme og vente på å bli fridd til. Og dragen er en dame som gjør nytte for seg ved å skape pyroeffekter til artistene på scenen.

Her er altså mye av den samme gleden ved å bryte forventninger som vi kjenner fra endevendingen av eventyret om de tre Bukkene Bruse. Og er det ikke sånt vi syns er morsomt? Når vi overraskes, og forventninger plutselig bringer oss til et helt annet sted enn vi trodde vi skulle?

Og siden fortellingen og bildene på den ene siden tar oss til middelalderen, samtidig som vi presenteres for fenomener som mobiltelefoner, emojis, skysstasjon med «ku for hest», og et røvertorg med noe som til forveksling ligner McDonalds, blir spagaten såpass bredbent at det bare er å gi seg over. Vi blir gladelig med på den løsslupne leken.

Rettelse: I den først publiserte teksten sto det at Marianne Gretteberg Engedal har illustrert alle de tre bøkene i serien «To små riddere». Det riktige er at de Alice Lima de Faria og Camilla Kuhn har illustrert hver sin av de to foregående.