Wencke Mühleisen har skrevet en pulserende roman om det siste tabuet

Det første jeg tenker på når jeg hører navnet Wencke Mühleisen er ordet uredd.

Som performancekunstner sjokkerte hun offentligheten med sin nakne kropp og eksplisitte seksuelle performancer på slutten av 70-tallet og 80-tallet. Og som medieviter og kjønnsforsker har hun i en kvinnealder flyttet grensene for vår forståelse av hvordan kjønn og seksualitet konstrueres og oppfattes – spesielt på TV og i fiksjonsfilmer.

Hele livet har hun søkt å bryte tabuene som er knyttet til den kvinnelige kroppen og seksualitet. På fandenivoldsk og nytenkende vis.

Mühleisen har vært en av de norske intellektuelle som har satt spor, rett og slett fordi hun fryktløs har stått opp mot det normative og gitt oss alternative måter å tenke på. Slik er det også med forfatterskapet hennes, som interessant nok de siste årene har tatt en vending mot å skildre ekteskapet, kanskje det aller mest normative vi har i vårt samfunn, og den kvinnelige aldrende kroppen, et av tabuene som er igjen i vår kultur.

Romankropp

Alt jeg frykter har allerede skjedd er Mühleisens femte roman og handler om en aldrende dramatiker som møysommelig lander på stive bein etter et smertefullt samlivsbrudd. Det er en roman som pulserer og som har tro på at det fortsatt er liv igjen å leve, mennesker å bli kjent med, nakne kropper som kan møtes – selv om en har blitt 70 år og nylig har blitt bedratt og forlatt av den en elsket.

---

Roman

Wencke Mühleisen

Alt jeg frykter har allerede skjedd

192 sider, Gyldendal 2023

---

For meg hører alle de fem romanene til Mühleisen sammen, de er deler av én og samme romankropp. Selv om Alt jeg frykter har allerede skjedd absolutt kan leses helt på egen hånd, er det en enda større leseopplevelse å lese bøkene samlet.

Tenkende litteratur

Mühleisen debuterte i 2010 med den selvbiografiske romanen Jeg skulle ha løftet deg varsomt over. Den handlet om forfatterens døende mor, og deres to helt forskjellige utgangspunkt i livet. I Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden (2015) gransker hun ærlig sin egen fortid i det sekteriske Friedrichshof-kollektivet i Østerrike, som praktiserte fri sex og en oppløsning av den tradisjonelle familiestrukturen.

I romanform viser rebellen Mühleisen seg fra en helt annen ettertenksom og sårbar side. Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden er for meg et eksempel på hvordan den autofiktive litteraturen på sitt beste kan være en tenkende og søkende form. En litteratur som ikke nødvendigvis har alle svar, men som evner å stille de fengslende spørsmålene. Dette fortsetter hun med i sine tre siste romaner, men på en mye mer akutt og følelsesmessig måte.

Solar plexus

Det skjer et forsiktig skifte i forfatterskapet med brevromanen All gjeldende fornuft (2017) mot en mer fiksjonalisert form og en økende interesse for den kvinnelige aldrende kroppen og behovet for nærhet og seksualitet. I All gjeldende fornuft finnes det en murrende magefølelse over at forandring må skje. Livet må endres.

Standhaftig behandler og utforsker hun de store feiltrinnene i livet med hele kroppens register

—  Hilde Slåtto

I romanen Redd deg selv, lille hjerte (2020) endrer livet seg med et brak for 65 år gamle Erika, da mannen hun har levd med de siste 30 årene bekjenner at han er utro med en yngre kvinne. For Erika utøser dette et følelseskaos, som slår henne rett i solar plexus.

Redd deg selv, lille hjerte er en roman som velter seg i tabubelagte følelser som dødsangst, sjalusi, frådende raseri, forsmådd kjærlighet og ravende hevn. Den er en studie i kaoset som skjer da et samliv kollapser og parets felles fortelling blir flerret i biter. Og i hva det gjør med et menneske å kjenne seg fullstendig verdiløs og fratatt evnen til å handle i eget liv.

Lyst og frykt

Alle romanene til Mühleisen har forbindelseslinjer til hverandre. Noen linjer strekker seg mot hverandre og binder bøkene sammen. Andre gir seg utslag som ekko av den samme erfaringen, som utforskes på forskjellige vis.

I Alt jeg frykter har allerede skjedd har kroppen, som i Redd deg selv, lille hjerte var helt fryst og ute av stand til å handle, begynt å pulsere igjen. Mühleisen skriver frem et menneske som sakte, men sikkert, kan romme det hele – lysten som kommer piplende, sorgen over det som var, det seige håpet om at det fortsatt er et liv igjen å leve og den mirakuløse evnen til å handle. Om det så betyr å lage seg en profil på Tinder.

Det jeg synes er spesielt interessant med Wencke Mühleisen som romanforfatter, er hvordan hun standhaftig behandler og utforsker de store feiltrinnene i livet med hele kroppens register; de analytiske tankene, de dirrende og fryktelige følelsene og den livgivende lysten.

Resultatet er kanskje ikke et uttrykk for å være uredd, men en handling som heller trosser frykten.