Når engler ikke daler

Ja. Sangene betyr at vi ikke gir opp. Ikke for noe. Selv de «små» sangene er et rop mot Det høye.

De små sangene skriker svakt, ikke engang hørbare i kaoset. Men de skriker, roper til Gud om hjelp. Gud ser hjertene når de roper.

Og: Som komponisten Arne Nordheim pleide å si: «Musikk og sang kan alltid brukes til å be om hjelp».

Mentalt bergpass

Jeg er bedt om å anmelde juleplatene, i år som før. Men jeg får det ikke til, det kommer ikke noe. Derimot er det noen som synger davidsalmene for meg. På plate, det også. En ny sak – albumet Psalms – med koret ved St. John’s College, Cambridge.

Vi «sitter i benkene», det er «evensong», de engelske kirkenes form for gregoriansk sang. Det er som å gå gjennom et mentalt bergpass og på sett og vis komme ut på den andre siden, hvor freden, trøsten og fortvilelsen, sorgen tar plass i oss.

Skuffelse og trøst

Filosofen Adorno mente at det ikke går an å skrive poesi etter Holocaust, før han senere modererte seg til at årtusener med lidelse har like mye rett til å uttrykke seg som torturerte har til å skrike. Davidssalmene er et sted hvor det skjer.

St. John’s kor skriker ikke, tvert imot – men de synger beroligende, slik de har trøstet gjennom generasjoner. Tekstene er ikke bare vakre, de rommer alt: Desperasjon, skuffelse, skjønnhet og trøst. Og glede og tilbedelse og takk. Til sammen det livet består av. Til og med sarkasme, finner vi.

Vekker oss

Evensong henger på veggen som et gammelt bilde, som er like nytt som det var midt på 1700-tallet da det startet, uten riper i fernissen. Det er en gudstjeneste (aftensang), hvor jeg kan snuble inn med det jeg har, uten sensur, et gammelt «hus» hvor alle og hvem som helst kan finne seg et hjørne for å sitte og tenke, lytte – eller kanskje mens man vrir hendene i tvil eller bønn fra et dypt sted. Der bønnen alltid kommer fra.

En fritt, flytende strøm av bønn. Akkurat som vi er, der vi er. Slik er det. Det vet alle som har vært til Evensong. Koret ved St. John’s synger ulidelig vakkert, gripende, vil jeg si, selv om det er et slitt ord. Også det vakre overgår fortvilelsen, i verden akkurat nå. Det er forferdelig å si det imens krigen raser, men Evensong, den nye platen er vakker så det vekker oss. Selv om vi vil, klarer vi ikke å ta all ondskapen inn over oss. Men å synge i bønn – som her – klarer vi å ta innover oss kaoset. Det med å «prøve» å løfte det grusomme mot Gud. Det er det som er bak tonene som virker.

[ Vårt Land anmelder åtte andaktsbøker. Her er dommen ]

Urbønn

Jeg har skrevet det før, så unnskyld: Men det finnes en guddommelig urbønn som aldri har hatt noen begynnelse. Den pågår fra evighet til evighet.

Når koret synger, tenker vi oss innover til «fra evighet til evighet». Davidssalmene har vært sunget noen tusen år allerede. Helt fra David, selv om det antakelig ikke er han som har skrevet dem. Men han kunne godt å ha sunget dem, ja, laget dem. I ly for sitt kaos.

Davidssalmene står omtrent midt i Bibelen, kanskje har det en skjult, underbevisst mening.

[ Slik gikk det da 12 barnebibler ble anmeldt i Vårt Land ]

Daglige hjerteslag

Evensong er laget av de fineste kunstnerne gjennom tidene, det vil si musikere og sangere. Det er som daglige hjerteslag gjennom verdens kirker.

Pave Frans sa nylig i en samtale med filmskaperen Scorcese at «kunstnerne bruker sine øyne til å både se og drømme. De ser ned i et større dyp, de profeterer, de viser oss at det går an å se ting med andre øyne».

På samme vis ser musikerne og sangerne fra St. John’s College det.

---

Album

The Psalms

Koret ved St. John’s College, dir: Andrew Nethsingha

Signum Records/Naxos Norway

---