Poetisk om kunst og krig fra syriske Sanaa Aoun

Et spørsmål mange stadig kommer tilbake til, er relasjonen mellom skjønnhet og vold. Kan det vakre eller interessante i kunst og litteratur i det hele tatt ha noen relevans i grusomme krigssituasjoner? Kan kreativitet og fantasi hjelpe oss når vi undertrykkes?

Enkelte vil mene at kunsten er et slags overflødighetshorn; noe vi kan holde på meg når andre ting rundt oss er i orden og grunnleggende behov dekket. Andre mener det motsatte – at det nettopp er i akutte situasjoner kunsten trengs.

Den syriske forfatteren Sanaa Aoun tilhører den siste kategorien, og argumenterer godt for sin sak i novellesamlingen Dit kompasset peker, som nylig kom på mikroforlaget Camino.

Helhetlig bilde

Aouns metode, om vi kan kalle den det, er interessant. Hun skaper et litterært rom hvor nettopp skjønnhet og vold møtes – ja, konfronteres, kommer i konflikt med hverandre. Og det er i denne brytningen mellom kunst og brutalitet at hun finner svarene.

---

Noveller

Sanaa Aoun

Dit kompasset peker

Oversatt av Geir Juell Skogseth og Johanne Fronth-Nygren

Tospråklig bok, utgis i en norsk og en arabisk utgave

117 sider, Camino Forlag 2023

---

I første novelle går kvinnen Rose rundt i ruinene av det som formodentlig er et boligområde i en syrisk by, bombet av Assad. Hun finner ikke familiemedlemmene hun leter etter, men krigserfaringen og lengselen etter de som er borte, resonnerer med hvordan hun håndterer fotografiene hun kommer over.

Bildene er nemlig like sønderrevne som kroppene antagelig er. Det mangler kroppsdeler, fragmenter av ansikter er borte. Andre mangler et bein eller en arm. Det hun gjør med de ødelagte bildene, er rørende og kan også betraktes som en programerklæring fra forfatteren: Hun lapper sammen delene fra de ødelagte fotografiene til hele kropper igjen. Hun tar det hun finner og lager en collage av kropper, syr igjen hull med nål og tråd fra et ullteppe hun finner.

«Ansiktet til Rami var uskadet, men den ene armen hans manglet. Hun klippet ut et stykke på størrelse med armen og la også dette på baksiden av bildet og sydde det fast.»

Indre bibliotek

I en av de andre novellene skildres litteraturen som det mest robuste tilfluktsstedet i en krigssituasjon. Hovedpersonen, som har en enorm pasjon for bøker, bygger seg opp bibliotek som går til grunne, igjen og igjen. Enten fordi flom ødelegger bøkene, fordi bindene blir flammenes rov, eller fordi IS – må det vel være – truer med represalier for «farlige titler», slik at han må kvitte seg med dem.

Det er i brytningen mellom kunst og brutalitet at Aoun finner svarene

—  Kjetil Røed

Men han bygger nytt hver gang, likevel, og til slutt begynner han å memorere tekstene. Det samme gjør venner og slektninger, også de blir vandrende bøker med tilegnede beretninger.

I likhet med amerikanske Ray Bradburys Fahrenheit 451, hvor sensur truer litteraturens eksistens, viser Aoun at det skrevne ord kan overleve alt. Og i dét ligger det en troskapsed til fantasien, og til kreativitetens forsonende og reddende kraft. Kan vi lese bøker, blir bøkene en del av oss, av hvem vi er, og hvordan tenker og hva vi føler.

Uendelig kjole

De vakreste novellene er de hvor forfatteren fabulerer enda mer, og beveger seg over i noe som kan ligne myten eller eventyret. Hvor grensen mellom virkelighet og fiksjon sklir helt over i hverandre. Flere av disse tekstene kan minne om argentinske Jorge Luis Borges fiksjoner, fordi relasjonen mellom del og helhet kun lar seg tenke litterært: Som noe vi ikke helt kan forestille oss visuelt.

Aoun viser at det skrevne ord kan overleve alt

—  Kjetil Røed

I novellen De nye likklærne stifter vi bekjentskap med en jente som ønsker seg en brodert kjole av sin bestemor, og som – etter syv års arbeid – endelig får ønsket oppfylt. Det som gjør kjolen bemerkelsesverdig, er at jentas drømmer, etter hvert som hun drømmer dem, innlemmes i kjolen.

Men kjolen inneholder også en uendelig rikdom av andre detaljer, som en bok, hvor alt som står i boka – hvert eneste ord – er med i broderiet. «Hun blunket sakte før hun ble sittende og gruble med sammenknepne øyne. Var det ett eller flere ord? Jammen det er jo umulig å skrive noe i et så lite broderi!»

Det som gjør fortellingen ytterligere interessant, er at jenta – som etter hvert er en kvinne – har vanskeligheter med å reparere broderiene når kjolen begynner å slites ut. De løse trådene lar seg ikke feste så lett, og før hun vet ordet av det rakner plaggets uendelige bildebeholdning og blir til tråd igjen. Og da må hun kanskje begynne å brodere sine egne bilder? Det er vel det som er å bli voksen, kanskje?

Uansett: forholdet mellom drøm og virkelighet – og krig og kunst – tildeles en ytterst pregnant beskrivelse i denne fortellingen. Og det, igjen, gjenspeiler hva forfatteren forsøker å få til i boka som helhet.