Da jeg nylig var innom en større dagligvarehandel, så jeg ei utstilling av julehefter like ved hylla med sjokoladenisser og annet julegodteri. Det forundra meg hvor mange hefter for voksne det var. For meg er konseptet noe jeg forbinder med de flate, firkanta formene jeg tydeligst kunne identifisere i julestrømpa da jeg var barn.
Jeg husker at juleheftets historie blei trukket fram da Herborg Kråkevik relanserte Juleroser for Samlaget i 2015, men siden da har jeg – enn så opptatt jeg er av litteratur – ikke tenkt så mye på dem. Når jeg nå har lest de fleste som er retta mot voksne lesere, er den latente skepsisen min på samme tid bekrefta og utfordra.
Skepsisen beror delvis på et noe ambivalent forhold til jul: Hvorfor skal jeg attpåtil måtte lese om jula? Delvis handler det om en matthet i møte med alt som skal kjøpes i disse førjulstider, og ei bekymring for at forfatterne motiveres mest av et ekstra honorar på tampen av høsten – slik musikere legger ut på sin årlige julekonsertturné.
Sistnevnte faktor er ikke til å klandre, all den tid kulturarbeidere fortjener både penger og oppmerksomhet. Og de beste forfatterne klarer å bruke så å si ethvert oppdrag til å dele av sin kreative inspirasjon. Det beviser mangfoldet av de nyskrevne bidragene til årets julehefter.
Fryd, snø og nostalgi
De visuelt sett mest tradisjonelle heftene er Julefryd, Juleroser og Julenatt. «Tradisjonell» er ikke ment kritisk; det litt gammelmodige knytter dem opp til den lange tradisjonen tilbake til slutten av 1800-tallet. Med gullbelagte bokstaver og border på forsida, kan de ligge fram på stuebordet som en dekorasjon i seg sjøl.
Særlig Julenatt har en innbydende estetikk, med Borgny Svalastogs kunst gjennomgående, og et elegant design. Tekstene skiller seg også ut med stor variasjon og Jens Bjørneboes dikt «Natten» som ledemotiv. Kaja Schjerven Mollerins tekst om å se til himmelen i forventning, er både vakker og tankevekkende, med refleksjoner rundt det «å møte verden våpenløs».
Jan Kjærstad skriver om barnets intense spenning rundt gaveåpninga, som tar altfor lang tid, og vever sømløst inn barnets første frykt for døden og ansvaret som storebror. Andrea Bræin Hovig forteller med en inderlig nærhet om moras fotoalbum, i en tekst som er lett og lys mellom de mørke linjene.
---
Litterære julehefter
- Vårt Lands anmelder Sigrid Elise Strømmen har sett på sju av årets litterære julehefter:
- Juleroser (red. Herborg Kråkevik, Samlaget), Julenatt (red. Elisabeth Thorsen, Vigmostad og Bjørke), Julefryd (red. Inger Marit Hansen, Orage), I de dager (red. Martin Eikeland og Tarald Aano, NMS og Bibelselskapet), Rød jul (red. Ellen Engelstad og Hedda Lingaas Fossum, Manifest), Seine natt (red. Trygve Skaug, Egmont) og Julefruer (Unni Lindell og Anne B. Ragde, Egmont)
---
Juleroser har et mer barnlig omslag, med Christer Karlstads Skumring. Motivet viser ei jente som holder opp ei lykt på ryggen til en bjørn, mens snøen daler ned. Når den juleambivante leser frykter at det blir litt vel mye kos, kobler Kråkevig barnets bønn om en snøhvit julaften til Dag O. Hessens snølykke, som vi ikke lenger kan ta for gitt.
Innholdet her har også et vidt spenn, fra Linn og datter Hanna Ullmanns gjendiktning av Jane Kenyons «En siste runde med melankolien», til H.M. Dronning Margrethe II av Danmarks decoupager til filmen Snedronning, basert på H.C. Andersens eventyr.
Besteforeldre og barnebarn kan møtes i de samme gamle sangene og fortellingene
— Sigrid Elise Strømmen
Julefryd framstår som den mest tilbakeskuende, med omtrykk av gamle tekster og mindre plass til nye stemmer. Denne retter seg imidlertid til «hele familien», og kan slik ha en tradisjonsbærende funksjon. Besteforeldre og barnebarn kan møtes i de samme gamle sangene og fortellingene. Når færre familier i dag tar den plikttroe turen i kirka på julaften, kan dette være et fint substitutt.
Alternative stemmer
Det kan virke underlig å kalle NMS og Bibelselskapets kristne perspektiv på jula for «alternativt», men I de dager skiller seg ut som et hefte med tekster som, slik forsida lover, er til «refleksjon og ettertanke». Også grafisk bryter den med de andre, med et stilreint og moderne uttrykk.
Ulla Svalheims tekst om en mors stress med å trille fram og tilbake utenfor barndomshjemmet, i forsøk på å få det gråtende barnet i søvn, og mormoras stress med middagen gjennom det dampdryppende kjøkkenvinduet, er verdt å trekke fram. Heftet har også et alternativt blikk på julas «viktigste statist», Josef.
Håvard Rems lærerike gjennomgang av juleevangeliet sett opp mot skriftene fra den jødiskromerske historikeren Josefus, er både dyptpløyende og tilgjengelig. Med de kontrasterende svarte sidene om krig og tempelruiner, taler historien direkte til vår samtid.
Manifest forlags Rød jul er ikke overraskende den mest eksplisitt politiske. Her finnes utdrag fra danske Asta Olivia Nordenhof, som maner til revolusjon, og Anna-Sabina Soggius vekselvis morsomme og alvorstunge tekst som konstaterer at «alt er stress i familier med dårlig råd». Vi leser en feministisk kritikk av kvinners ulønna arbeid som når sin høyde i jula, og Jenny Jordahls skråblikk på slalåm.
Men perspektivet er ikke bare kritisk. Rød jul søker også å «mane til samhold i vintermørket» med mer koselige innslag, som Bjørn Ivar Fyksens varme blikk på Alf Prøysen og Tove Janssons Mummi-fortelling.
Mest kommers
Det politisk utfordrende er ikke akkurat hensikten til Trygve Skaugs Seine natt, med sjølportrett på forsida og egne tekster inni. Slik sett framstår dette som den mest kommersielle av heftene, men for lesere som liker Skaugs poesi, vil Seine natt være god lektyre i romjula. Han har også samla hilsener og andre stemmer, blant annet en favorittnovelle av Levi Henriksen.
Vi kan lese flere «julesangsamarbeider», og jeg skulle ønske Skaug også delte musikken, enten med noteanvisninger eller med noe så høyteknologisk som en QR-kode. Det ville gjort det enklere å høre ordene til melodien.
Magasinformatet får meg til å tenke at slike hefter burde komme ut oftere enn bare én gang i året
— Sigrid Elise Strømmen
Mye av det samme kan sies om Unni Lindell og Anne B. Ragdes Julefruer. Heftet har bilde av den folkekjære duoen på omslaget og et innhold som retter seg mot trofaste fans. Det er likevel mangfoldig: Her er humoristiske anekdoter, oppskrifter på Ragdes rødkål og Lindells helårsanvendelige langpannekake, minner fra arkivet, sitater fra barneintervjuer og en alternativ julekalender. De tøyser med julestress- og press, sjøl om de skamløst reproduserer stereotype forestillinger om den svette kvinnen i overgangsalderen.
Som klisjeer flest, er det ofte en kime av sannhet i dem. Om man kjenner seg igjen eller ikke helt, er det derfor lett å dra på smilebåndet.
Litteratur med lavere terskel
Magasinformatet, med visuelt samspill og muligheter for forfattere i ventetida, når forlagene har en mer langsom utgivelsesfrekvens, får meg til å tenke at slike hefter burde komme ut oftere enn bare én gang i året. Det kortere formatet åpner for en annen type litteratur, med lavere leseterskel og «noe for enhver». Det er et kjærkomment alternativ i seg sjøl.
Med på kjøpet får du også skråblikk, tradisjoner, hygge, humor og ettertanke – alt ettersom hvilket hefte som frister mest.
