Anmeldelser

Angst møter mestring på en husbåt

FILM: Dokumentarfilmer danker bare sjelden ut spillefilmer i pristildelinger. Men «Adamant – hjerterom på Seinen» vant Gullbjørnen i Berlin i februar. Den løfter fram et fransk dagsenter for psykisk syke.

Det er verdt å ta en omvei om en norsk film. Regissør Ellen Ugelstad gjestet i høst Stavanger-festivalen Kapittel med The Recovery Channel der temaet var tvang i psykiatrien. Hennes bror har vært psykisk syk gjennom flere tiår. Filmen er en allegori over hvordan mennesker kan oppleve å bli dehumanisert i møte med helsevesenet. Hun skildrer hvordan psykisk syke kan oppleve å miste friheten under tvangsinnleggelse og beltelegging.

Det gjør sterkt inntrykk når regissøren besøker Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo. Der har behandlerne laget «myke» rom med dempet belysning og fravær av belteseng. Det har fått ned bruken av tvang mot urolige pasienter.

En rørende monolog framføres av en kvinne som har vært i årelang behandling i psykiatrien uten å føle at hun blir sett. Først da hun ble med i en amatørteatergruppe der hun bor, fikk hun utfolde seg på en måte som hjalp. Ugelstad vil gi oss det hun kaller et «et humanistisk blikk på menneskers galskap».

Film Adamant

Galskap i Paris

Hennes ambisjon er på linje med Nicolas Philiberts prisbelønte dokumentar fra Paris. Like ved Charles-de-Gaulle-broen ligger Adamant, en svær husbåt i tre som psykiatriske avdelinger i fire bydeler driver som dagsenter for psykisk syke. Sammen arrangerer psykiatere, sykepleiere, pedagoger og pasienter kurs i sying, maling, matlaging og fotografering.

På båtens kafé får brukerne øve seg i å selge varer og telle pengene i kassen ved dagens slutt. Andre deltar i dansegruppe eller spiller gitar i biblioteket. En filmklubb er under planlegging. Regissøren skriver i rulleteksten at husbåten bevarer «menneskehetens evne til å utfolde seg poetisk.»

Regissøren skriver i rulleteksten at husbåten bevarer «menneskehetens evne til å utfolde seg poetisk»

Bare en sjelden gang får vi glimt av behandlerne og hvilke retningslinjer de følger. Filmen er primært en lavmælt skildring av et knippe faste brukere på Adamant. Åpningen er likevel som en høylytt eksplosjon: 57 år gamle François synger The Human Bomb, en fransk rockelåt fra 1979 som oser av fortvilelse over et samfunn på kanten av nervøst sammenbrudd. «Den menneskelige bomben er deg, du har utløseren rett ved hjertet ditt», synger François.

Senere prater han uformelt med en av behandlerne om bord. François tror han ble sine vellykkede foreldres store skuffelse fordi han ble syk som attenåring. Psykisk syke har ingen familie, sier han. Han lider av vrangforestillinger – som å tro at han er Jesus. Samtaler med psykiaterne har hjulpet, det gjør også medisinene som hindrer ham i å fabulere vilt og kaste seg på Seinen fordi alt blir uutholdelig.

Film Adamant

Mosaikk av mennesker

Philiberts team har oppholdt seg lenge nok på Adamant til at brukerne er blitt trygge på kameraet. Regissøren er tålmodig og stiller få spørsmål. Dermed tør kvinnen som lider av angst, å snakke. En mann hører sinte stemmer i hodet, de kan få ham til å gjøre fryktelige ting. En ungdom tåler ikke støy, men båndet han har rundt halsen, hjelper mot vibrasjoner. En mor har mistet omsorgen for gutten sin, hun savner ham. En ung mann snakker om en bysantinsk keiser, så forklarer han hva duestil og skipperkrans er. Ordene gir ikke mye mening for andre, men fungerer godt i hodet hans. En annen sier at det er komplisert å snakke. En kvinne fra Bulgaria gråter når hun nynner sitt hjemlands nasjonalsang.

Andre utfolder seg med elektrisk gitar og piano. Særlig rørende er velkledde Frederic som framfører poetiske, nyskrevne låter. For noen år siden var han i et kjærlighetsforhold som gikk i stykker. De gulbrune bladene på lønnetrærne ved Seinen minner ham om Vincent van Goghs bilder. Han føler seg i slekt med maleren og forsøker å forstå hvorfor tragiske ting rammer oss. Når filmklubben snart starter opp, skal Frederic innlede om François Truffauts Natteffekt.

Humanistisk blikk

Slik gir Philibert oss det Ugelstad var ute etter – «et humanistisk blikk på menneskers galskap». På sitt stillferdige vis får han fram engstelsen og frykten i møte med dagens oppgaver, men også stoltheten og gleden over å mestre ting, enten det er et maleri, et fotografi eller et musikkstykke. Stemningen i husbåten akkompagneres av eksteriørbilder av flaksende fugler og lasteprammer som tøffer forbi.

På sitt stillferdige vis får han fram engstelsen og frykten i møte med dagens oppgaver, men også stoltheten og gleden over å mestre ting

Men også på dagsenteret Adamant finnes det grenser. Catherine, en av brukerne, kommer med en utblåsning om at behandlerne ikke har tatt imot hennes tilbud om å lede et kurs i danseterapi. Da sier en av husbåtens ansvarlige at de har som policy å være forsiktige med slike forslag fra én pasient overfor andre pasienter. Trolig er det en klok regel.

Det framgår ikke av dokumentaren hvor annerledes tilbudet på husbåten er sammenlignet med det psykiatrien i Paris ellers kan tilby. Men at både behandlere og brukere er lykkelige over Adamant, er åpenbart. «Hvor lenge vil tilbudet eksistere?» spør Philibert i rulleteksten sin. Det kan bety at finansieringen er skjør. Måtte pristildelingen av Gullbjørnen få ansvarlige myndigheter til å innse at dagsenteret er gull verdt.

---

Film Adamant

Adamant – hjerterom på Seinen

  • Dokumentar
  • Regi: Nicolas Philibert
  • Med: Mamadi Barri, Walid Benziane, Sabine Berlière, Romain Bernardin
  • Frankrike 2023
  • 1 time 49 minutter
  • Aldersgrense: Tillatt for alle

---

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Anmeldelser