Verbums juleantologi byr på ei jordnær høytid

«Etter nesten to tusen år er det fremdeles noe av det vakreste som er skrevet», sier Gabriel Vosgraff Moro om juleevangeliet. Med antologien Blant mennesker følger han og forlaget Verbum opp I de dager … fra 2016. Også i årets utgivelse er det juleevangeliet som er inspirasjonen bak de mangfoldige tekstene, forfattet av blant andre Carl Frode Tiller, Olaug Nilssen, Nina Lykke, Erlend O. Nødtvedt og Kjersti Annesdatter Skomsvoll.

Hva er det med utdraget fra Lukasevangeliet som gjør at det står seg – ikke bare som tradisjon, men som tekst? Skulle jeg ha anmeldt den alene, ville jeg ha framhevet det direkte språket, som med en likefram syntaks og kontante beskrivelser evner å romme en så dramatisk og utrolig historie.

«Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen» framtrer like selvfølgelig som den knappe oppsummeringa av Josefs ferd fra Nasaret til Betlehem.

Blant mennesker er ei pen bok, med rød silketråd lik salmeboka, gullskrift på omslaget og samtidig en størrelse som passer i veska så vel som en av Postens mindre boblekonvolutter. Likeså er tekstene et par-tre sider lange og innbydende lesning, sjøl for en som kan slite med å komme i julestemning i midten av en på flere måter dyster november.

Til tross for i det tunge oppdraget som er gitt dem («et knippe av våre fremste forfattere tolker juleevangeliet»), er tekstene ydmyke og jordnære. De gir først og fremst en stemning av å være «blant mennesker».

Starten på historia

Åpner man bokas permer, er tekstene rammet inn av ultralydbilder av en baby, og etter Moros korte forord kommer den for de fleste mest kjente julefortellinga, fra Lukas 2,1–20, og til slutt utdrag fra Matteusevangeliet. Flere av forfatterne løfter fram fødselen og barnet, det Anja Dahle Øverbye med sin vakre illustrerte poesi omtaler som «starten på historia»

---

Antologi

Blant mennesker

Gabriel Michael Vosgraff Moro (red.)

162 sider, Verbum 2023

---

I et dikt av Karoline Brændjord settes det opp en kontrast mellom «det frelsende barnet» og «jeg», et annet barn. Med prøvende setninger skildres jegets små underverk, som «prøver å forstå ting» og i en drøm er «en regndråpe som bytter form når jeg treffer en stein». Mot slutten kobles de to barna sammen, som en julepreken på ei setning: «En dag drømte jeg at et annet barn ble født og frelste meg fra å være frelser».

[ Vil sprenge kristenbobla med nye julefortellinger ]

Andre tekster, som «Gull, røkelse og myrra» av Marie Aubert og «La det skje» av Amalie Kasin Lerstang, er mer prosaiske. Der Aubert med humor og innsikt forteller om en barnløs kvinnes møte med venninnenes babypress, løfter jeg-personen hos Lerstang håndflatene mot himmelen med en bønn om å sjøl bli med barn, i en tekst som ellers er forfriskende praktisk i beskrivelsen av å støtte en fødende.

Tekstene er ydmyke og jordnære

—  Sigrid Elise Strømmen

Kristian Klausens «Verdens håp» skildrer en alkoholisert overlege på fødeavdelinga som våkner av «marerittet» etter åpningsavsnittet fra juleevangeliet. Også her er beskrivelsene direkte og hverdagslige, og minner en på fødselens menneskelige dimensjoner oppi det mirakuløse. Legen sliter under byrden av å være en slags gud i møte med de trengende, og gir en tankevekkende avslutning til boka. Verdens håp henger i en tynn tråd, og ei vaklende hånd tar imot det.

Høytidas ambivalens

Flere av tekstene kretser rundt julefortellinger fra oppveksten, og gir glimt av høytidas ambivalente minner og forventninger. Lars Ramslie skisserer en livsreise bygd opp av årenes ulike utgaver av jul. Vi følger en far og en sønn, hvor farens forfall skildres ved siden av hans messiaslignende impuls om å gi ly til samfunnets utskudd. Det hele oppleves fra sønnens perspektiv, som fra et voksent ståsted antyder en viss stolthet, samtidig som at den unge sønnen er lei av å sove på sofaen når fremmede sover ut rusen på rommet hans.

[ Tindberg tilbake med «Abrahams barn» ]

Carl Frode Tiller deler et minne fra et julebesøk hos besteforeldrene, hvor familiens og tradisjonenes skyggesider smyger fram under de glitrende lysene vi henger opp til pynt. I Nina Lykkes tekst, «Nærmeste pårørende», ser fortelleren fram til å feire jula alene, og utfordrer den beklemmende ideen om at dét er det verste man kan oppleve. Likevel trues hennes ensomme idyll av en dement nabo, som har blitt etterlatt alene i sinnets forvirring og leilighetens utgåtte matvarer og rot.

Jeg setter pris på at Lykke, i likhet med Ramslie, ikke serverer et moraliserende budskap à la «det er dette jula egentlig handler om, å ofre seg for de svake». Fortelleren er motvillig, og overgivelsen til den gode gjerninga idet hun begynner å rydde, er mer som en menneskelig tilfeldighet. Jaja, sånn ble denne jula.

Binder oss sammen

Det er noe pussig ved fenomenet «å komme i julestemning». Som om en følelse skal komme fra oven, sette resten av livet på vent og fylle deg med en lodden, rød varme. Så enkelt er det ikke, og så enkelt var det ikke da det desperate paret søkte etter et sted å føde i skjul.

Men jo, jeg kom faktisk i julestemning av å lese denne boka, fordi den viser hvordan tradisjoner, minner og ekte erfaringer oppstår blant mennesker og, på godt og vondt, binder oss sammen.