Anmeldelser

Skaranger er en uvanlig sterk portrettør

Maria Navarro Skaranger makter på underfundig vis å skildre hvordan fattigdom og stillstand former menneskets tankeverden.

«I make things beautiful for them, nobody makes anything beautiful for me,» sier en gråtende Jamie Lee Curtis til sønnen sin i The Bear, høstens kanskje beste TV-serie. Hun har gitt hele livet sitt til barna sine, uten at de bryr seg nevneverdig om henne.

Å være en mor som tas fullstendig for gitt, er også skjebnen til Sidsel, hovedpersonen i Maria Navarro Skarangers nye roman, Jeg plystrer i den mørke vinden. Boken er en frittstående oppfølger til fantastiske Emily Forever fra 2021. Den handlet om 19-år gamle Emily som blir alenemor til en liten gutt, og må forholde seg til velferdsstatens forventninger til foreldreskap.

Det betyr imidlertid ikke at Emily Forever var en utpreget politisk bok. Mer enn noe annet var det en roman om overveldende, hjelpeløs morskjærlighet. Det er også sant for årets utgivelse, som følger Emilys mor. Sidsel figurerte også i bakgrunnen som barnevakt i Emily Forever.

«Å skli ut»

Sidsel er en ensom, uføretrygdet kvinne som bruker mye tid med hekletøyet foran TV-en i godstolen sin, og på å hjelpe datteren med barnebarnet Liam. Emily og Liam er hjørnestenene i Sidsels liv, men datteren verdsetter ikke alltid morens omsorg, og synes å ta henne for gitt. Romanen følger Sidsel i dagene etter en mindre bilulykke som hensetter henne i en forvirret tilstand.

---

skaranger

Roman

Maria Navarro Skaranger

Jeg plystrer i den mørke vinden

189 sider, Oktober 2023

---

Med Jeg plystrer i den mørke vinden viderefører Skaranger tematikken fra forrige bok: Det handler om hvordan vi som samfunn ser på mennesker som faller utenfor. I Emily forever møtte et paternalistisk helsevesen en alenemor som ikke oppfylte standard. I årets roman misforstår helsevesenet Sidsel, som sliter både fysisk og psykisk.

Skaranger makter på underfundig vis å skildre hvordan fattigdom og stillstand former menneskets tankeverden. Tiden og språket flyter i hverandre i Sidsels begivenhetsløse hverdag. Hun er «i ferd med å skli ut, for selv om hun er en munter sjel, har hun i mange år gått hjemme i egne tanker på dagtid, da blir man jo rar.»

Romanen er en slags oppvisning i desorientering, en språklig og emosjonell famling etter et fast holdepunkt.

Ikke like god

Jeg plystrer i den mørke vinden mangler imidlertid forløperens umiddelbare innforståtthet. Der livet som nybakt mor var skildret med en overbevisende nærhet, fremstår Sidsels liv i godstolen mer på avstand. Leseren og fortelleren forblir utenforstående og uforstående betraktere.

Romanen er en slags oppvisning i desorientering, en språklig og emosjonell famling etter et fast holdepunkt.

—  Ingeborg Misje Bergem

Dette er, som sagt, en del av Skarangers metode. Med skiftende synsvinkler utforsker hun storsamfunnets blikk på utenforskap. Men der utenforskapet var et vellykket grep i Emily forever, er distansen til Sidsel for stor i årets bok.

Sårhet

Romanen glimter likevel til i de partiene som handler om Emily. Skaranger skildrer det hjelpeløse og overveldende ved morskjærligheten, slik hun gjorde det i forrige bok. Men Sidsels datter er ikke lenger et barn, og trenger ikke moren på samme måte som da hun var liten.

Sidsel har uendelig mye kjærlighet å gi, men ingen å gi den til. Hun prøver å banke på hos datteren sent på kvelden, bare fordi hun trenger å si god natt til barnebarnet. Skaranger er på sitt beste i disse emosjonelt råe scenene.

Jeg plystrer i den mørke vinden blir aldri like briljant som Emily Forever. Men Skaranger viser at hun er en usedvanlig sterk portrettør, også når hun ikke er i toppform.

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser