Olav Solvang: – Dette er de beste albumene i oktober

Maria Mohn – Uprøvde friheter

Utgiver: Kirkelig Kulturverksted

Hvordan skulle Kirkelig Kulturverksted markere 500 utgitte album, og Erik Hillestads 50 år ved roret? Med pauker og basuner, kanskje Kringkastingsorkesteret?

Nei, da! De gjør det med nokså ukjente Maria Mohns milde og vakre stemme, til et enkelt akustisk komp, og et knippe av Hillestads egne – ofte dypt personlige – tekster om hverdagslig sårbarhet, ungdomslivets gåter, sorgen over brutale hendelser i verden, og en fast overbevisning om at vi alle har tilgang til Guds favn.

Album nummer 500 fra det kulturelle og kirkelige verkstedet, har fått tittelen Uprøvde friheter. Midt i tilbakeblikkene og erfaringene, som er nedtegnet i hverdagslig og lett tilgjengelig prosaform, lyser også framtidshåp og muligheter.

Etter å ha lyttet meg igjennom de elleve sangene flere ganger, tror jeg Erik Hillestads optimisme – tross alt – skyldes at han ser en stor himmel over våre små liv. En himmel som gjør livene større og mer meningsfulle.

Vi hører det i tittelsangen, men også i «Håpet er det siste pust vi drar», «Det livet som du drømmer om» og «Gud la meg våge en utsatt veg». En vei som også, slik teksten sier; «fører oss til det lovede fremtidsland, hvor vi skal samles en gang».

Det guddommelige og kristne håpet, lyser som en lanterne over livsseilasen, i storm og stille. For eksempel i «Guds mysterium»: «Framme under skyen skimter du noe gyllent, fylt av fred, du kan høre kjente stemmer kalle. Men uten noe varsel kan det snu, alt du bygget rives ned. Ingenting kan redde deg fra fallet. Husk da vingene som bærer deg.»

Når Maria Mohn synger, kryper tekstene enda lenger inn i hjertet og bevisstheten. Mer enn en fin sangstemme, handler det om en ujålete og naturlig formidlingsevne, som jeg vil tro også har med sangerens egen innlevelse i tekstene å gjøre.

Når Maria Mohn synger, kryper tekstene enda lenger inn i hjertet og bevisstheten

—  Olav Solvang

En av Erik Hillestads store styrker som tekstforfatter, er at hans egne tanker og erfaringer rundt eget liv, den verden vi lever i, og liv og tro, er mer tankevekkende enn konstaterende. Ikke sjelden også gjenkjennelige.

Her er sanger han har skrevet til barna Maria og Øystein, til moren Sigrids begravelse, til bestefaren Sigvart Engesets melodier, men også til oss som får ta del i dem.

Denne tilstedeværelsen, må også musikerne David Wallumrød (keyboards), Erland Dahlen (trommer og sag), Jo Berger Myhre (bass) og Åsbjørg Ryeng (bandoneon) ta sin del av æren for. I likhet med sangeren, tilfører de de melodiøse sangene, en passe – og nødvendig – dose smårufsete fylde og dybde.

Albumet Uprøvde frukter er Erik Hillestads siste seilas som Kirkelig kulturverksted-skipper. På selskapets første utgivelse, Lukk opp kirkens dører, fra 1974, satt faren Olaf Hillestad ved roret. Sønnen Erik spilte trommer i bidragene til ungdomskoret Crossing.

Åpningssangen på Lukk opp kirkens dører, «Jesusvise», med Kristin Solli Schøyen, kunne føyd seg pent inn på jubileumsplata nesten 50 år senere. Ringen er sluttet!

På dødsleiet, lovte Erik Hillestad faren at han skulle prøve å føre videre det kirkelige kulturarbeidet han hadde startet. Det har han greid!

Erik Hillestad kommer til å produsere 8 til 10 plater for Kirkelig kulturverksted det neste året. 50-årsjubileet deres markeres neste høst.

Sufjan Stevens – Javelin

Utgiver: Asthmatic Kitty Records

En lys og forsiktig stemme, til like varsomme anslag på pianotangentene, åpner – på sedvanlig vis – Sufjan Stevens nye album, Javelin. Ingen ser ut til å bry seg mindre om popbransjens «regel»; om å fange lytteren etter ti-femten sekunder, enn denne motstrøms, og høyst originale, indiepop-artisten, som for lengst har vokst ut av en slik artistkategori.

Som kjent og kritikerrost artist, fortsetter han uansett å være seg selv: En eksperimentell og utforskende musiker og låtskriver, som vrir og vender på toner, rytmer og instrumentenes muligheter. Men også en voksen mann, som i tekstene fortsatt baler med gutten i seg, og fortidens spøkelser. Sangene kan bli så dypt personlige, at de minner om personlige dagboknotater.

Mens albumet Carrie & Lowell fra 2015, var en dønn ærlig, tidvis brutal, beskrivelse av moren og stefaren, vender Sufjan Stevens her mer blikket inn mot sitt eget liv: Egne møter med kjærligheten, på ulike vis, egen usikkerhet. Tittelen på platas andre låt er «Will Anybody Ever Love Me?»

I «Everything That Rises», spør han først: «Can you lift me up to a higher place?» I vers to, ber han: «Jesus lift me up to a higher place.» Kristentroen, som har satt sitt preg på hele produksjonen hans, trengs visst mer enn noen gang. Det er som han ber Gud om nok tau, til å dra ham i land.

Det er som han ber Gud om nok tau, til å dra ham i land

—  Olav Solvang

I samme sang synger han: «Can you come around before I go insane? Cast me not in hell, while my demons range. Turn yourself around to see what I can say.» Dette kan også være rettet til et menneske nær ham.

Tenker han muligens, som Jesus sa det på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Låten «Genuflecting Ghost» starter med: «Give myself as a sacrifice».

I avslutningslåten, Neil Youngs «There’s a World», løfter han blikket: «All God’s children in the wind. Take it and blow real hard.»

Bortsett fra gjestegitaristen Bryce Dessner, spiller Sufjan Stevens alle instrumenter selv. Fem kvinnelige korister minner mer om et skolekor, enn et gospel- eller voksenkor. Det kler Sufjans Stevens – på hans beste album siden mesterverket Seven Swans fra 2004.

[ Dette er det beste kristenbandene i Norge ]

Ni Liv – Songen om i morgo

Utgiver: Grammofon

Med 20 år, og seks album, på baken, kaller Ni Liv sitt nye album for Songen om i morgo. Som vanlig, graver de fem telemarkingene dypt; til røttene og tradisjonen i musikken, og til verdier langt unna rastløse tastetrykk.

Musikken er countryrock, med et vise og folk-element, på telemarksdialekt. Noe Ni Liv selv har kalt «Telemarkana». Denne gangen handler det mest om familien, som de har sagt er grunnmuren i det bandet bygger på. Hvorfor ikke da samle hele flokken til bandmedlemmene, med stort og smått, foran ei låvedør på LP-coveret?

Melodiene er skrevet av Jan Birger Akkerhaugen og Jon Solberg. Sistnevnte står bak tekstene, som er små, tidsaktuelle fortellinger, men likevel historier uten datostempel.

Historier til å nikke gjenkjennende til, men også gruble litt over. Sangen «Kjør» handler om å «jakte ein plan og fange’n».

I «Ting me veit» prøver Jon Solberg å forklare en 10-åring hva krig er. Ikke lett, men han greier det fint, synes jeg.

Like aktuell er «Ikkje gå heim»; om flom og ekstremvær.

«Viss eg var 7 igjen» er nok ei lekse til barn; om å være tøffe og snille, ikke bare en av delene.

Tittellåten er en hyllest til bygda, livet, slitet, kjærligheten og «måla me aldri greidde å nå». Er Ni Liv bonderomantiske, så er det i et høyst realistisk lys.

Blikket til tekstforfatteren Jon Solberg er rettet mot de små og nære ting; i ham selv, i bandet, familien og i vennekretsen. Likevel med et større, ja universelt, perspektiv – fordi mennesker nok ikke er så grunnleggende forskjellig, uansett hvor man bor.

[ Lovsang er mest pop på norsk: Dette er favorittene ]