«Jeg hadde ikke trengt en hel bok om klimapolitikk à la Tajik»

Hadia Tajiks nye bok ville kanskje ha sett ganske annerledes ut hvis hun hadde vært blant statsrådene som kom ut på Slottsplassen i midten av oktober. Da hadde jeg lett gjennom Drømmer for min datter med lupe for å finne eksempler på hvordan hun ville legge om Arbeiderpartiets klimapolitikk. «Støtter hun klimasøksmålene, altså? Så interessant,» hadde jeg tenkt, og skrevet noe svulstig om et mulig nytt kapittel i det gamle industripartiets historie.

Men Tajik ble ikke utnevnt til statsråd. Drømmer for min datter mangler derfor noe av det maktens fortryllede slør som kan gi den mest knusktørre politikerbok tiltrekningskraft. Boken bærer også preg av at Tajik fremdeles er politiker – hun ble nylig utnevnt til justispolitisk talsperson – og derfor ikke kan dele pikante detaljer fra et rikt politisk liv.

Slik faller Drømmer for min datter mellom to stoler, og det er ikke til å komme unna at Tajiks nye bok er omtrent like tørr som en offentlig utredning. Som offentlige utredninger flest er den til gjengjeld lærerik, grundig og nyansert, men det fordrer at man som leser makter å kjempe seg gjennom materien.

«Too big to fail»

Tittelen Drømmer for min datter gir lovnader om en personlig bok, slik Tajiks forrige utgivelse Frihet – en politisk og personlig historie delvis var. Datteren Sofia figurerer imidlertid mest som et retorisk grep i boken. Det Tajik ønsker å snakke om, er ansvaret vi som samfunn har for hvilken klode de kommende generasjoner vil arve. Boken er først og fremst en utførlig gjennomgang av dilemmaene i norsk klimapolitikk per 2023, hovedsakelig hvordan klima og økonomiske hensyn bør veies opp mot hverandre.

---

Sakprosa

Hadia Tajik

Drømmer for min datter. En bok om penger og planeten

243 sider, Tiden 2023

---

Hovedargumentet er at oljeindustrien er blitt «too big to fail», altså at den er så «viktig for økonomien til et land at myndighetene ikke kan tillate at det går over ende». Denne utviklingen er Tajik kritisk til, ikke minst fordi norsk næringsliv trenger tid til å omstille seg. Hun synes norsk økonomi er uhensiktsmessig avhengig av olje, og at dette på sikt ikke vil lønne seg. I tillegg mener hun regnestykkene for hva som er lønnsomt ikke tar nok hensyn til klimarisiko.

[ Tajik åpner opp om egen tro i ny bok ]

Tajik argumenterer godt og overbevisende, og kommer av og til med konkrete forslag. Hun mener for eksempel at Klima- og miljødepartementet har en for smal portefølje, i og med at vesentlige avgjørelser knyttet til energi, transport og næringsliv egentlig tas i andre departementer. Klimautslippene kunne kuttes mer effektivt hvis ansvaret ble lagt til et mektigere departement, mener Tajik.

Hun foreslår også en slags skattepakke à la oljeskattepakken for kraftsektoren, slik at det skal bli mer attraktivt for kommuner å stille arealene sine til disposisjon.

Mangler driv

Den tidligere Ap-nestlederen uttrykker på sitt forsiktige vis at hun er mer radikal enn Støre-regjeringen på klimafeltet. Hun skriver imidlertid ikke med store bokstaver, og poengene er ofte godt gjemt i byråkratiske forbehold.

Boken mangler noe av det maktens fortryllede slør som kan gi den mest knusktørre politikerbok tiltrekningskraft

—  Ingeborg Misje Bergem

Tajik har riktignok forsøkt å vise klimaendringenes menneskelige konsekvenser ved å intervjue en spansk familie som har kjøpt et hus i Bjørheimsbygd, der hun selv vokste opp. Klimaflyktningene forteller om frykten for at Spania skal bli ulevelig. Datteren Sofia gjør av og til entré, men spiller vel ikke akkurat en vesentlig rolle i setninger som denne: «Da Sofia ble født i 2021, så regjeringens perspektivmelding vesentlig annerledes ut.»

[ Karen Armstrongs «Sacred nature»: – Religion som klimavekker ]

Drømmer for min datter føles i det hele tatt som delvis landsmøtetale, delvis perspektivmelding, og Tajik lykkes ikke i å skape narrativ driv eller spenning.

God introduksjon

Når det er sagt, er boken en god introduksjon til dilemmaene Arbeiderpartiet står overfor i klimapolitikken. Tajik er balansert og nyansert, og etterlyser ikke minst ærlighet: «Minimumskravet må være at de fortellingene de arver fra oss, er sannferdige: om hvordan vi ligger an når det gjelder å forebygge klimaendringene, om hva som er mulig på de årene vi har igjen, om kompromissene vi har inngått, og til hvilken pris».

Om ikke annet formidler Tajik engasjement for klimasaken og dens dilemmaer. Hun hadde uten tvil vært en inspirerende klimaminister. Men et par kronikker og noen opptredener på Dagsnytt 18 hadde holdt; jeg hadde ikke trengt å lese en hel bok om klimapolitikk à la Tajik.