Anmeldelser

Pollestads bidrag er velkomment

Kari Løvaas har lest Jobs bok og stusser over enkelte ordvalg, men lar seg stort sett rive med av Pollestads sans for bibelspråklig stil og rytme.

I sin siste selvbiografiske roman, Sniglar och snö, forteller den svenske forfatteren Agneta Pleijel om sitt første møte med Bibelkommissionen i Uppsala: «Man sitter vid ett stort avlångt bord. Det är ett lagarbete, förstår hon. Hon ska ersätta Tomas Tranströmer som blivit sjuk.»

I likhet med den svenske Bibeln 2000 er den norske Bibelen 2011 resultatet av decennier med kollektiv innsats ikke bare fra filologer og teologer, men også forfatterkonsulenter – som Jon Fosse.

Svar på tale

Og Kjell Arild Pollestad tok til orde og sa: Man kan ikke lage poesi i en komité. For Gud lot den glemme all visdom og ga den ingen forstand. Hør, ja, hør på mitt ord! Jeg vil bringe deg nær det bibelske språket, det hebraiske sagaspråket. Gjennom ordvalg og rytme tar jeg deg dit, langs ord etter ordrett ord, til det bibelske diktet, til lysets bolig. Og han spente beltet om livet som en mann, lot øret prøve ut ord, slik ganen smaker på maten: Jeg vet hvilken vei som er min, prøver du meg, er jeg ren som gull.

Og Kari fra Sunne tok til orde og sa: Kan én mann være Gud til gagn? Hvem er du, at du brisker deg, og gjendikter teksten fra grunnen, alle de bibelske bøkene, biblioteket på 60 bøker. Var du den første mann som ble født, ble du til før haugene fantes? Ikke jeg, men munnen din dømmer deg skyldig, dine lepper vitner imot deg. Hva vet du, som vi ikke vet, hvilken innsikt har du, som vi mangler?

Pollestad: Og til meg smøg et ord seg inn, og hvisket meg i øret. En ånd strøk forbi mitt ansikt, så håret på kjøttet mitt strittet.

Kari: Hva mener du, håret på kjøttet ditt. For meg er kjøtt noe dødt, vev av sener uten ånde, lagt opp på fat til fortæring. Bedre da med håret på kroppen, som i Bibelen 2011.

Pollestad: Nei, kroppen kan lede leserens tanker til grekernes fengsel for sjelen, den evige sjelen var grekernes sak, på hebraisk er sjelen liv, Gud pustet det selv inn i støvet han formet til mann og av mannen til kvinne, i kjøttet han vevde av knokler og sener og kledde med hud.

Kari: Så du våger å tirre det slumrende kjødet, stikke en krok gjennom kjeven på det, la det gjenoppstå i sin kjøttfulle velde?

Pollestad: Det sitter som støpt, det disser ikke.

Kari: Så hvorfor ikke håret på huden, for å skille kjøtt fra kjøtt, skille mannens følsomme hud fra Leviatans ytre kledning og dobbelte panser, skille det fryktsomme hjertet av kjøtt fra et hjerte fast som stein, ja, fast som den underste kvernstein?

Pollestad: Nå kløyver du hår og har ingen sans for stående uttrykk i opphavsspråket. Kjøtt er kjøtt er kjøtt.

Kari: Hva gjør stående uttrykk i opphavsspråket bedre enn målspråkets ditto? Et idiom, hva er vel det, annet enn en stivnet form, størknet hud som slangen feller?

Pollestad: Skal en ordflom bli uten svar, skal en snakkesalig få rett? Skal ditt vrøvl bringe menn til taushet? Du spotter – gjør ingen deg skamfull?

Kari: Ok, ok, la meg føye formen etter oppdragets natur: På avisprosa kommentere Jobs bok slik den nå foreligger i Pollestads nye oversettelse.

Kunstprosa

Jobs bok er framfor alt poesi, men poesi montert inn i en rammefortelling som kanskje mest av alt ligner et folkeeventyr. Job var en rik og rettskaffen mann som mister alt han har, men til slutt får flerfoldig tilbake.

«Denne mannen var den største blant folkene i øst,» leser vi i Bibelen 2011. Hos Pollestad: «Og han var, denne mannen, større enn alle Østens sønner.»

---

Bibelen Pollestad

Bibelen

Jobs bok

Oversatt av Kjell Arild Pollestad

Forlaget Press 2023

---

Her ser vi et eksempel på hvordan Pollestad vil gjenskape noe av det særegne ved den hebraiske uttrykksmåten i det som på norsk framstår som kunstprosa snarere enn normalprosa – gjennom stil, rytme, ordvalg. Dette å begynne setninger med «Og» er eksempelvis et viktig rytmisk og sidestillende virkemiddel.

Hva ordvalg angår: Det er ingen grunn til å legge skjul på at den bibelske kulturen var patriarkalsk, mener Pollestad, her var det fedre og sønner, sønner og fedre over en lav sko. Men se! Søstrene fikk feste med Jobs sønner. Da passet Job på å ofre litt ekstra til Gud, for kanskje har «barna mine syndet og spottet Gud i sitt hjerte», tenker han i Bibelen 2011. Pollestad presiserer på sitt riksmål: «Kanskje har mine sønner syndet og spottet Gud i sitt hjerte.»

Har han virkelig rett i at en komité ikke kan avstedkomme poesi?

—  Kari Løvaas

I det store og det hele er jeg sympatisk innstilt til Pollestads skepsis til Bibelen som en lettlest-utgave av seg selv, der en hel del rart og fremmed og paradoksalt og provoserende viskes ut for å gjøre teksten forståelig på et semantisk plan.

Men har han virkelig rett i at en komité ikke kan avstedkomme poesi?

Bibelen som verbal skatt

Gjennom ti år samarbeidet Agneta Pleijel tett med hebraiskfilologen og lingvisten Bertil Albrektson. Hun skriver at hun ble forundret da deres utkast til salmegjendiktninger viste seg å være ganske like hverandre. «Hans invändning mot hennes, i varje fall i början, är att hennes språk är för vackert. Ursprunget är råare. Mer direkt.»

Pleijel merker seg imidlertid også at hun, på langt nær så lærd som Albrektson, med sin naive innlevelse i salmedikternes håp og fortvilelse, er frommere enn ham. Denne fromheten fant Pleijel større resonans for hos sin venn Birgitta Trotzig, enn hos den lærde teologen, som mente at tidligere bibeloversettelser i for stor grad var farget av den kristne fortolkningstradisjonen. Trotzig brakte inn et annet perspektiv:

«En sak är att vilja komma nära originalet i Gamla Testamentets texter. En helt annan sak är att inte inse vilken enorm verbal skatt som ligger i den kristna bibelläsningen. Som har gett upphov till stor poesi, inte minst svensk.»

Pleijel konkluderer med at alt ikke går i hop, at man blir tvunget til å velge: «Antigen språklig trohet mot originaltexten. Eller trofasthet mot hundratals år av from bibeltolkning.» Begge disse valgene vil innebære «förlust».

Polemisk revisjon?

Iblant kan Pollestad framstå som litt uavklart i sitt forhold til tradisjon. Han står jo selv midt i og på skuldrene til flere til dels overlappende tradisjoner: sin egen katolske tradisjon, den norske litterære tradisjonen, og forskningstradisjoner som historie, teologi og språkvitenskap.

Ville det ikke vært mer redelig av forlaget å lansere Pollestads utgave som en polemisk revisjon snarere enn som en genial enmannsgjendiktning direkte fra grunntekstene?

---

Ny bibeloversettelse

  • Forfatter og teolog Kjell Arild Pollestad har oversatt hele Bibelen egenhendig
  • Vårt Land har spurt Ingunn Aadland, Kari Løvaas og Morten Beckmann om å anmelde tre av bøkene i oversettelsen: Første Mosebok, Jobs bok og Johannesevangeliet

---

Alle realopplysninger i fotnoter henter Pollestad fra 2011-utgaven, og hans oversettelse er stort sett identisk med den, skriver han, der hvor den er «konkordant», altså oversatt etter ord-for-ord-prinsippet. Pollestads viktigste innvending mot Bibelen 2011 er med andre ord at den i stor grad har forlatt dette prinsippet. Dermed har all den nye kunnskapen arkeologene og språkviterne har lagt for dagen, likevel ikke brakt 2011-utgaven mer «i samklang» med den hebraiske teksten enn 1930-utgaven var.

Iblant kan Pollestad framstå som litt uavklart i sitt forhold til tradisjon

—  Kari Løvaas

Igjen aktualiseres imidlertid tradisjonsbegrepet – for hva innebar konkordansprinsippet annet enn en slags «stemming» av norsk normalspråk i en fremmed og arkaisk toneart, noe som i sin tur ble et idiom i egen rett, det Pollestad kaller bibelspråk? Jeg er begeistret for Pollestads oversettelse i den grad hans aktualisering av dette bibelspråket kan kombinere troskap mot tradisjonen såvel som mot særegne stilistiske virkemidler i grunntekstene.

Men, tradisjon er i likhet med norsk litteraturspråk noe dynamisk og levende. Da kan det selvsagt være grunn til å spørre: Har Pollestad virkelig fullt gehør for det han kaller norsk litteraturspråk på sitt beste?

Slett den dagen

Etter at Job har blitt berøvet alt, eiendom, venner, familie, helse, håp, er han så full av fortvilelse at han forbanner sin fødsel. «Bort med den dagen jeg ble født», sier Job i Bibelen 2011, og jeg tenker på Jon Øystein Flinks romantittel Bort med den dagen da Jón ble født!

Jeg syns det er schwung over dette bort med! og blir litt skuffet når Pollestad skriver «Slett den dagen». I og for seg ikke noen stor sak, men et eksempel på dette med at tradisjon er noe levende og språkfølelse noe til dels miljøbestemt og idiosynkratisk.

Det sagt, syns jeg Pollestad fortjenstfullt følger prinsippene for den bibelske poesien slik de er beskrevet av den amerikanske bibel- og litteraturforskeren Robert Alter: Parallelisme mellom versenes to deler: Andre del fokuserer, intensiverer og konkretiserer den første delen, gjennom gjentakelser av betydninger, betoninger eller syntaks.

Selv syns jeg funksjonen Anklager utgjør en nøkkel til å forstå Jobs bok

—  Kari Løvaas

Men noen ganger lurer jeg på hvorfor Pollestad velger troskap mot tradisjon framfor forståelse for betydning i originalen. I en note skriver han for eksempel at Satan på hebraisk ikke var et egennavn, men en funksjon. Hvorfor beholder han egennavnet istedenfor å skrive Anklageren, som Bibelen 2011 gjør? Vil han påkalle hos leseren alle konnotasjonene Satan har pådratt seg gjennom årene?

Selv syns jeg funksjonen Anklager utgjør en nøkkel til å forstå Jobs bok – siden det her handler om en rettsprosess formet som en poetisk debatt. Tre venner kommer langveisfra når de hører om Jobs ulykke, og deres solidaritet med vennen framstår som sterkest de sju første døgnene, når de bare sitter tause med ham og sørger.

Bibelen. Ny oversettelse av Kjell Arild Pollestad på Press forlag.

Men så løfter Job sitt avgrunnsdype hvorfor fra hjertet til munnen, og da tar vennene til orde en etter en for å sette ham på plass. Det finnes en forklaring på hans ulykker, deres tillit til Gud hviler på det. Job protesterer, og vennene vil stoppe munnen på ham, med ord, ord, ord.

Vennenes anklager faller imidlertid på sin egen urimelighet i møte med Jobs Gud hvis du ennå ser, det fins ingen hverdag mer (sagt med Gunvor Hofmo).

Menn og manndom

I den hebraiske bibelen er Jobs bok noe helt særegent. Her utfordres både den gudsforståelsen og de moralske målestokkene som bibelens øvrige bøker holder seg med. Det skjer særlig gjennom det svimlende perspektivskiftet som inntreffer idet Gud selv taler ut fra stormen. Dette er også et poetisk høydepunkt i teksten, en visjon av skapelsen som overgår det menneskesentrerte perspektivet.

På en måte er dette Guds triumf over Anklageren: Ingen menneskelig rettsprosess, ingen menneskelige målestokker for rettferdighet, har noe å stille opp med mot skapelsens under. Gud maner fram naturens storhet, som i vær og vind, for Jobs øyne: «Finnes det en far for regnet? / Hvem avlet hver dråpe i duggen?»

Et helt panorama av ville dyr spennes opp, ravnen, fjellgeiten, hjorten, villoksen, strutsen. Og hesten, som er kåt i sin kraft og ler av frykt! Og så Behemot, da, som kanskje var en flodhest, en flodhest som blir et fantastisk poetisk dyr i dette diktet.

Nei, Pollestad lar oss virkelig ikke lukke øynene for denne skapningens veldige mandighet

—  Kari Løvaas

I Bibelen 2011 er Behemot en hun med en hale stiv som en seder. Pollestad skriver i en note at «halen» er en eufemisme, det er Behemots lem som står stivt. Hos Pollestad har lårets sener blitt pungens sener – de er stramt flettet. Nei, Pollestad lar oss virkelig ikke lukke øynene for denne skapningens veldige mandighet.

Og så Leviatan, da! En hyperbolsk krokodille, en fantastisk skapning, som nyser lys og drar et glitrende kjølvann etter seg. I Jobs depressive klage i kapittel tre, ønsker han at dagen han ble født aldri fikk se «morgenrødens første blikk» (Bibelen 2011), eller «daggryets øyenlokk» (Pollestad 2023).

Nå får vi vite at daggryets øyelokk er Leviatans øyne. Mot Jobs dødsdrift åpenbarer Gud livets krefter – som overgår all forstand og all menneskelig moral. Job kaster seg i støvet og angrer sin uforstand.

Velkomment

Formodentlig kan ingen oversettelse riktig yte denne poetiske åpenbaringen rettferdighet, men Pollestads bidrag er velkomment, særlig om man leser det side om side med andre oversettelser.

Jobs bok avsluttes med at rammeberettelsen fullføres. Opp mot Jobs klage, vennenes debatt, og Guds åpenbaring av en mer-enn-menneskelig skapelse, blir denne slutten nesten litt komisk. 14.000 sauer og 6.000 kameler og 1.000 spann okser og 1.000 eselhopper og syv sønner og tre døtre får Job – for tort og svie.

Men hva mere er: Også døtrene gir han «arvedel» (Bibelen 2011), eller «eiendom blant brødrene» (Pollestad 2023).

Kari Løvaas er forfatter og kritiker. Siste utgivelse: Hjemsøkelser. Et bestiarium II

Les mer om mer disse temaene:

Kari Løvaas

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser