I vår tid trengs det ingen prins for å redde en prinsesse. Mye av suksessoppskriften til Frost er basert på nettopp dette: Viljen til å gjøre en vri på selve kjærlighetstanken som Disney i sin tid etablerte.
I Frost er det søskenkjærligheten som blir løsningen på veien mot en lykkelig slutt. Og på Det norske teatret får vi både tilløp til hjertevarme scener og små drypp av den isnende magien, som har appellert til så mange siden animasjonsfilmen tok verden med storm i 2013.
Likevel sitter man igjen med følelsen av at det aldri helt treffer hverken hjerte eller blink som musikalteater.
Skurrer
Historien som opprinnelig er inspirert av H.C. Andersens eventyr Snødronningen, ble satt opp som musikal på Broadway i 2018. Da Disney så etter en samarbeidsparter i det nordiske teatermarkedet, fikk islendingen Gísli Örn Garðarsson oppgaven med å lage en egen versjon.
Blant de nordiske landene er Det norske teatret først ut med premieren på denne. Tanken om at et statsfinansiert teater satser på en slik kommersiell publikumssuksess, skurrer kanskje for noen. For denne anmelder er det mangelen på teatermagi som skurrer mest.
[ Nationaltheatret får kritikk: – Scenen er totalt pregløs ]
Lite nordlys
Med juleforestillingen Snøsøstera friskt i minne fra i fjor, der teaterets mange tekniske løsninger og store scenemaskineri ble brukt til å få frem bokens varme, eventyraktige bildeverden, er det som om man ikke har sett potensialet teateret har til å få frem den iskalde magien i Frost.
I stedet for å bruke dybden og bredden i rommet, presser scenograf Börkur Jónsson mye frem på rampen av scenen. Vi får en fullmåne i horisonten, men lite nordlys eller andre referanser til at dette foregår i Nord.
Et massivt glitterforheng i gull skal illudere at vi er på et slott, men gir (de voksne) mer assosiasjoner til et glorete bingo-lokale eller en Go-Go bar på 80-tallet. Kostymedesigner Christina Lovery og koreograf Belinda Braza løfter til gjengjeld forestillingen. Et høydepunkt her er dansende snømenn med store rumper som deiser over scenen.
Dramaturgiske hull
Barneskuespillerne Thelma Advocaat og Ester Guadalupe Støten Vargas gjør en strålende innsats og sjarmerer stort i rollene som små, uadskillelige søsken.
Men historien om søstrene Anna og Elsa som er prinsesser i det norskinspirerte riket Arendell, har flere hull rent dramaturgisk. Det første store vendepunktet der foreldrene dør, blir presentert som en parentes og man skjønner knapt at det skjer før presten kommer inn på scenen.
Elsa er ikke helt som andre barn. Hun har magiske evner og kan skape frost og is, men klarer ikke alltid å kontrollere kreftene sine. Når uhellet en dag skjer og Anna blir truffet av Elsas magi, isoleres hun i redsel for å skade andre. Når Arendell senere dekkes av is og snø, og en evig vinter legger seg over riket, flykter Elsa opp i fjellet og søker ly i et gigantisk isslott.
God nynorsk-versjon
Mimmi Tamba og Ina Svenningdal gjør en god jobb både sangteknisk og spillemessig som de litt eldre versjonene av Elsa og Anna. Ikke minst glir Tambas stemme fløyelsmykt inn i øregangene i en nynorsk-oversettelse som fungerer så det suser. Her får den mest ikoniske sangen «Let it go» sitt tilsvar i «Det må ut».
Tamba får til en sårhet i rollen som Elsa som stenger søsteren ute, og følelsene inne. Mens Svenningdal lurer mye tiltrengt humor inn i rollen som den kjærlighetssøkende Anna, som prøver å redde søsteren fra den iskalde forbannelsen som Snødronning. Mathias Luppichini gjør på sin side en svært god rolle som beileren Hans. Uten å foregripe får han frem overraskelsesmomentet, når han avslører seg selv som slesk opportunist mot slutten.
Mer oppfinnsomhet
Frost redder seg i stor grad inn av at gode skuespillere klarer å blomstre innenfor en påfallende statisk og konvensjonell regi-ramme. Her knytter den største lekenheten seg til påfunn som å kaste store baller ut i salen og la snøen drysse over publikum, til ellevill jubel fra de minste. Så gøy det kunne blitt hvis mer oppfinnsomhet også hadde funnet plass på selve scenen! Med et rollegalleri som både har reinsdyr, levende snømenn og en rekke artige bi-karakterer burde forholdene ligge til rette for det.
I rollen som kramkar blir Niklas Gundersen her et forfriskende pust. En frydefull karakter hvor han får brukt sitt komiske talent, men også får fram mennesket midt i morsomhetene. Supplert av et dansende ensemble i badetøy og toppluer får vi et badstu-, spa- og velvære-nummer med sangen «Hugnad», som er det nynorske ordet for glede/hygge. Dette har noe genuint lekent og nærmest absurd over seg, og blir overraskende nok stående som forestillingens mest fornøyelige høydepunkt.
---
Teater
Frost
Musikk og sangtekster: Kristen Anderson-Lopez & Robert Lopez
Manus: Jennifer Lee
Basert på Disney-filmen av Jennifer Lee, regissert av Jennifer Lee og Chris Buck
Oversettelse: Runar Gudnason
Regissør: Gísli Örn Garðarsson
Scenograf: Börkur Jónsson
Musikkansvarlig og orkestrering: Svenn Erik Kristoffersen
Kostymedesign: Christina Lovery
Koreograf: Belinda Braza
Lysdesign: Torkel Skjærven
Lyddesign: Morten Alexander Jorsett
Dukkedesign: Marthe Brandt
Dramaturg: Anders Hasmo og Ingrid Weme Nilsen
Opprinnelig produsert på Broadway av Disney Theatrical productions
Det norske teatret, Hovedscenen
---
